Jødisk humor er alvor på høyt nivå og overlevelse på ramme alvor. Gjennom århundrene har den dessuten endret seg slik at den alltid skaper et vrengebilde av den virkeligheten det jødiske folk opplever.
Kjennetegn ved jødisk humor
Jødiske vitser er konkrete og handler alltid om noe. Det kan være mat, antisemittisme, familie, forretninger eller verdenssituasjonen.
Sara løper ut i trappeoppgangen og roper med skingrende stemme: – Doktor! Doktor! Finnes det en doktor i huset? – Ja, fru Goldstein, jeg er doktor, hva gjelder det? – Har jeg en gifteferdig datter til deg!
Den overbeskyttende moren er en gjenganger i jødisk humor, og det å gjøre narr av henne er en overlevelsesstrategi.
– Golda har nettopp hørt at sønnen Sam har blitt kaptein på et stort skip. Hun ser på Sam og sukker: – Elskling, for meg er du kaptein, for din far er du kaptein, men er du virkelig en kaptein for en kaptein?
Her avsløres den bitre virkeligheten om at verden der ute har sine egne standarder når det gjelder ”oss”. Ofte portretteres dessuten den ”yiddishe mame” som den som er i stand til å rive i stykker enhver selvfølelse hos sitt elskede avkom.
Antisemittisme har også fått sin plass i denne overlevelsesstrategien som humoren er:
– Rabbineren sitter og leser en antisemittisk avis. Hans kone kommer inn og blir skrekkslagen: – Moishe! Hvorfor leser du det der! – Jo, for her står det at vi er styrtrike alle sammen og at det er vi styrer verden. Det er noe annet enn det vi finner i våre aviser.
Sarkasme, ironi og selvironi
Jødisk humor er sarkastisk, ironisk, intet er hellig-alt kan gjøres narr av, inkludert Gud.
Moshe skal på et møte og er for sent ute. Han kjører febrilsk rundt for å finne parkeringsplass og blir til slutt så desperat at han roper: – Kjære Gud, rydd en parkeringsplass til meg. Jeg lover at jeg skal bli et bedre menneske. Jeg skal gå i synagogen hver shabbes. Jeg skal begynne å spise kosher! Men ingen plass er å oppdrive. Moshe fortsetter å trygle og be, og der – rett foran inngangen – ser han plutselig en åpning. Han ser opp i luften og veiver: – Hei Gud, det er i orden, jeg fant en!
Selvbevissthet er altså viktig, samtidig som Janteloven også gjelder i jødisk kultur:
– Herr Horowitz åpner døra da det ringer på. Utenfor i trappehuset står en ukjent mann. Han mumler: – Appelsinene er modne i Venezia – Ah! svarer Horowitz med høy stemme. Du skal til spionen Horowitz i tredje, jeg er fiolinlærer Horowitz i første.
Her spiller teksten dessuten på stereotypien om at alle jøder kjenner hverandre, slik at det å være jødisk spion simpelthen er helt mulig.
Mot de som styrer – uansett hvem de er
Jødiske vitser er antiautoritære og inneholder ofte en kritisk snert.
Som i rabbinerens bønn fra ”Spelemann på Taket”
Landsbyens populære rabbiner blir spurt om det finnes en velsignelse for den forhatte tsaren. Rabbineren forsikrer om at det finnes en velsignelse for alt, og finner opp følgende: – Måtte Gud velsigne og ta godt vare på tsaren, langt unna oss…
Her pakkes det farlige hatet mot tsaren inn. Det blir likevel tatt vare på, men ufarliggjort dersom det skulle ha kommet uvedkommende for øret.
Rabbinerne mot røkla
Humoren portretterer ofte forholdet mellom rabbinerne – det religiøse establishment – og vanlige folk. Ofte kommer vanlige folk best ut.
-I landsbyen ligger kirken og synagogen vis-a-vis hverandre i hovedgaten. Begge bygningene har et problem; de er fulle av dueskitt hele tiden. Rabbineren og presten samarbeider om alle mulige tiltak for å få duene vekk, men ingenting hjelper. En dag er imidlertid synagogen fri for uhumskhetene, mens kirken er like tilgriset. – Hva i all verden har du gjort? spør presten. – Jeg inviterte alle duene inn, sier rabbineren, – lot dem feire Bar Mitsva, og siden har jeg ikke sett dem.
Her introduseres dessuten en ny tid der assimilasjon står på agendaen, et tema som selvfølgelig får sin egen plass i vitseregisteret.
-Madame Rothschild skal føde og hun trygler doktor Cohen om å gjøre noe. – Mon Dieu! roper madammen. – Det er for tidlig, smiler doktoren. – Please help me! hyler hun. – Nei, ikke ennå, insisterer medisineren. – Gevalt!!! brøler hun og doktoren reiser pekefingeren i en anerkjennende bevegelse; – Ah! Nå skjer det.
Dersom du tror at du uten videre kunne forflytte deg over til ”den andre siden”, tar du feil. På denne måte tjener vitsene i tillegg som sosial korreksjon.
Tiden – og humoren – endrer seg
I det tyvende århundre blir jødisk humor mer kompleks og mer selvbevisst. Store grupper immigrerer til USA, og jødene inntar de amerikanske scenene med gjøglere, standup-komikere, tekstforfattere, musikere og filmmakere. Det var som en eksplosjon, og som om trykket fra øst hadde sluppet taket. Samtidig herjer nazismen og avføder selvfølgelig sitt vrengebilde:
-Chaim: – Visste du at Hitler kommer til å dø på en jødisk helligdag? – Nei, svarer vennen, – hvilken?
– Uansett når Hitler dør, blir det en jødisk helligdag, svarer Chaim.
Jødiske vitser demonstrerer også ofte den talmudiske måten å resonnere på, og som alle jødiske barn i sin tid ble trenet i.
-To jøder går på gaten da en nazi-politimann nærmer seg. Chaim sier til Berl: – Jeg har papirene mine i orden, men det har ikke du, så jeg løper og du står stille, for da vil han løpe etter meg og du kan gjemme deg. Som sagt så gjort. Chaim først, og politimannen etter. To kilometer unna tar politimannen innpå Chaim og får stoppet ham. – Papirer! Chaim viser frem papirene og politimannen peser: – Men de er jo i orden. Hvorfor løp du da?” – Æh, legen min har sagt at jeg må løpe to kilometer hver dag. – Men du så jo at jeg løp etter deg! – Ja, jeg trodde du hadde vært hos samme lege.
Humor med religiøs forankring
Ikke bare gjør den talmudiske logikk seg gjeldende i humoren, Talmud selv er en viktig kilde til selve humoren. For eksempel sier den store talmudisten Rabba, i det fjerde århundre, at man alltid skal starte forelesninger med en vits. Tradisjonen har overlevd gjennom generasjonene, og det er vanlig at tungt stoff blir introdusert på en måte som gjør at publikum er avslappet og lydhøre.
– To konkurrerende forretningsmenn møtes på et tog. – Hvor skal du hen? spør den ene. – Til Minsk, svarer den andre. – Å, jasså du! Minsk sa du. Du er jammen frekk. Jeg vet at du sier at du skal til Minsk slik at jeg skal tro at du skal til Pinsk. Men jeg vet faktisk at du skal til Minsk, så hvorfor lyver du for meg?
Eller:
– Chaim sitter på toget hjem fra byen en fredag. Inn kommer en ung student og spør høflig om hvor mange klokka er. Chaim svarer ikke. – Unnskyld, kan du si hvor mange klokka er? Fortsatt intet svar. – Men min gode mann, jeg ser du har klokke, så kan du være så snill å fortelle meg hva den er? Chaim puster dypt, ser på den unge mannen og sier: – Jeg vet hva som skjer hvis jeg forteller deg hva klokka er. Da kommer vi i snakk og jeg spør hvor du skal. Du svarer at du skal til Minsk og jeg spør om du har noe sted å være på Shabbat. Du svarer nei, og jeg inviterer deg hjem til oss. I løpet av kvelden forelsker du deg i min datter, og så går det som det må, og jeg vil ikke ha en svigersønn uten klokke.
Tora er dessuten en sentral kilde til jødisk humor. I Tanaḥ, den jødiske bibelen, er latter nevnt mer enn 50 ganger. Første gang da Sara får vite at hun er gravid i en alder av 90 år. Da ler hun høyt, og kaller sin sønn Isak, som nettopp betyr latter. Humoren i Tora er imidlertid ikke ment for å underholde. Her finner vi ironisk latter, svart humor, nervøs latter, galgenhumor og ordspill. På mange måter kan man si at humor er en av de viktige byggestenene i jødisk kultur med utspring i den religiøse tradisjonen.
OK – så hva er egentlig jødisk humor?
Til slutt kan man spørre seg om jødisk humor er allmenngyldig eller intern, optimistisk eller pessimistisk. I utgangspunktet er jødisk humor intern, men ut fra den slagkraften den har fått på den internasjonale arena, har den åpenbare allmenngyldige elementer. Hvorvidt den er optimistisk eller det motsatte, kan diskuteres. Den er muligens begge deler fordi den både tjener som et overlevelses redskap tilpasset omstendighetene, samtidig som den har en viktig tradisjonsbærende funksjon.
-Herr Katz sitter naken inne i stua, med bare en hatt på hodet. Herr Cohen kommer inn og spør forskrekket: – Hvorfor sitter du naken? – Det spiller ingen rolle, sier Katz. – Det kommer aldri noen på besøk. – Ja, men hva med hatten? – Vel, i tilfelle det skulle dukke opp noen.
Berit Reisel