Innen jødedommen anses det å være en mitsva (et påbud) å stifte familie og få barn. Likevel oppstår uønskede svangerskap. Hva sier jødiske kilder og tradisjoner om abort?

Når er det et barn, når er det foster – og hva sier loven?

Abort er avbrytelse av svangerskapet. Spontanabort innebærer at morens kropp frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, mens fremkalt abort innebærer at man avbryter svangerskapet med vilje ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep. Det kan være snakk om avbrytelse av svangerskapet helt i begynnelsen, når barnet bare er en liten celleklump, eller sent i svangerskapet, når barnet alt er så utviklet at det ved hjelp av moderne nyfødtmedisin kunne hatt en sjanse til å overleve utenfor mors kropp.

Årsakene til at et svangerskap er uønsket kan være mange. Det kan være alt fra feil bruk av prevensjon, graviditet som ble til gjennom et overgrep eller at graviditeten setter mors liv i fare. Når vi studerer lovgivning for abort rundt omkring i verden finner vi igjen disse forskjellige årsakene. Mange land tillater abort bare når mors liv eller helse er i fare. I Norge, som i de fleste andre land i Europa, samt i USA, Canada, Russland og Kina, har vi selvbestemt abort. Det betyr at det er lovlig å utføre abort når kvinnen selv ønsker det (innenfor noen rammer som f.eks. inntil 12 uker av svangerskapet), men selvfølgelig innebærer det likevel mange vanskelige etiske spørsmål for kvinnen og de rundt henne, selv om det altså er lovlig.

Leve – ikke dø

Før vi kan gå mer inn på hva jødedommen sier om abort, er det noen grunnleggende prinsipper i jødisk lovgivning som vi må kjenne til. Jødene har mange bud som vi følger i hverdagen, både påbud og forbud. I Tredje Mosebok finner vi en setning som er sentral for all forståelse av alle de andre budene: «Dere skal holde mine lover og forskrifter, ved hvilke mennesket som utfører dem skal leve. Jeg er Herren.»1 Fra denne setningen har våre vise lært at man skal leve, og ikke dø ved å følge budene. Det er derfor ikke lov å sette liv og helse i fare for å oppfylle budene i Tora. Man er påbudt å gjøre hva man kan for å redde et menneskeliv, selv når med Toraens regler. Videre er det tre unntak fra denne regelen. Det er tre forbud som man ikke har lov til å bryte selv om det skulle innebære å ofre livet, nemlig forbudene mot drap, avgudsdyrkelse og forbudte seksuelle forhold (først og fremst typen forhold som defineres som incest). Det innebærer at selv om man blir tvunget til det har man ikke under noen omstendigheter lov til å drepe et annet menneske. I forhold til abort betyr dette at hvis man skulle definere abort som drap, vil det ikke under noen omstendigheter være mulig å tillate det, selv ikke i de mest ekstreme tilfeller som når mors liv står i fare.

Fra ”væske” til ”potensiell person”

 Det finnes flere eksempler på historier i Tora som man kan forstå slik at det ufødte barnet har en egen personlighet. Det mest kjente eksemplet er verset som beskriver at tvillingene Jakob og Esau «romsterte» inne i magen til deres mor, Rebekka. Våre fortolkninger forklarer det slik at de to var uenige allerede som fostre. På tross av dette er det tydelig ut ifra jødisk lov at det ufødte barnet ikke regnes som en egen person på lik linje med et voksent menneske. Vi skal her gå videre inn i kildene rundt dette.

En sentral tekst i denne sammenheng finner vi i Andre Mosebok: «Når menn strides og de støter til en gravid kvinne slik at hun mister sine barn, uten at hun selv kommer til skade, så skal han avgjort straffes således som kvinnens mann vil pålegge ham det. Han skal betale etter vurdering2 Jødedommen forstår med bakgrunn i denne teksten at drap av et foster ikke kan sidestilles med drap i jødisk strafferett, fordi straffen som vi ser av teksten bare innebærer å betale en økonomisk kompensasjon til familien.

En annen viktig kilde som lærer oss noe om fostrets status er hentet fra reglene om shabbaten. Overholdelse av shabbatreglene er en svært sentral del av jødedommen, og man vil ikke under noen omstendighet bryte shabbatreglene unntatt når liv og helse er i fare slik vi har lært over. Rabbinere har derfor i flere tekster spurt seg om man tillater å bryte shabbaten for å redde et foster. En konklusjon på dette i Talmud er at «man bryter denne ene shabbaten for ham slik at han kan overholde mange shabbater i fremtiden».3 Ut ifra denne teksten ser vi at fosteret, selv i første del av svangerskapet har en form for verdi som person, eller rettere sagt som en potensiell person.

Generelt i Talmud ser vi at fosterets status som «potensiell person» er noe som forsterker seg gjennom svangerskapet. En kilde4 beskriver embryoet som «bare væske» de første førti dagene av svangerskapet, og med grunnlag i denne kilden er det lettere å tillate abort innenfor disse førti dagene. Med bakgrunn i Talmud5 kan man også si at det er en fordel å utføre abort innen det er gått tre måneder av svangerskapet. I denne kilden beskrives det nemlig at man definerer en kvinne som gravid først når svangerskapet er synlig.

Mishna, samlingen av den muntlige Tora, tar for seg hva man skal gjøre når morens liv er i fare under en fødsel: «Hvis en kvinne har (livstruende) vansker under fødsel, skal man skjære istykker fosteret inni henne og ta det ut i flere deler fordi hennes liv har prioritet foran fosterets liv. Hvis det meste av fosteret er kommet ut skal man ikke skade det for man kan ikke sette til side et liv for et annet6 Her skal det legges til at våre vise mener at «det meste» av fosteret i denne sammenheng skal forstås som «det meste av hodet» i og med at hodet som regel er den vanskeligste delen av fosteret å få ut. Denne siste kilden fra Mishna viser tydelig at frem til siste delen av fødselen er ikke fosteret å regne som en helt egen person, og fosterdrap kan i noen tilfeller, altså når mors liv er i fare, tillates.

Fosteret som en del av moren

I følge den tradisjonelle jødiske forståelsen av setningen i Andre Mosebok 21:22 er altså abort ikke å regne som en dødssynd, og det åpner først og fremst for muligheten for å tillate abort når morens liv er i fare slik vi leste over at «man skal leve med budene». I Talmud sies det at «fosteret er en del av moren» Da kan man spørre seg, hvis fosteret er en del av moren, er det da noe i veien for at hun kan velge fjerne det? Flere viktige rabbinere, blant andre Maimonides forbyr enhver skade på egen kropp8, og ut ifra dette prinsippet vil abort likevel ikke være lovlig. En annen innvending mot abort er at det forhindrer oppfyllelsen av Toraens første bud til menneskeheten, nemlig at man skal formere seg.

Diskusjonen rundt abort er selvfølgelig ikke ny, som sagt har dette vært diskutert i jødisk og kristen litteratur til alle tider. Det finnes kilder som omtaler abort i Kina fra 500 år før vår tidsregning. Det kan være et poeng at alle de kildene vi har stammer fra en tid der abortinngrepet i seg selv utgjorde en fare for moren, og en abort var ikke bare en ubetydelig skade på morens kropp men en potensiell fare for hennes liv. Stort sett må vi i dag kunne regne med relativt lav risiko for moren ved et moderne enten medisinsk eller kirurgisk abortinngrep. Dette gir nok noe rom for at moderne rabbinere kan overse en del av tidligere rabbineres utsagn i mange tilfeller, men fremdeles vil mange mene at det er å regne som å gjøre skade på hennes egen kropp og man kommer heller ikke utenom det faktum at man forhindrer oppfyllelsen av budet om at man skal formere seg.

Kan et foster defineres som en ”truende forfølger”?

Teksten fra Mishna som ble diskutert over («Hvis en kvinne har (livstruende) vansker under fødsel, skal man skjære istykker fosteret inni henne og ta det ut i flere deler fordi hennes liv har prioritet foran fosterets liv. Hvis det meste av fosteret er kommet ut skal man ikke skade det for man kan ikke sette til side et liv for et annet.») har vært utgangspunktet for flere diskusjoner blant tidligere rabbinere. Ut ifra teksten kan det synes ganske likefrem at inntil mesteparten av barnet er ute, er man pålagt å gjøre alt, selv å drepe barnet for å redde morens liv. Dette følger også naturlig av jødedommens gylne regel om «å leve med budene», og dette prinsippet brukes ikke bare når det er snakk om livsfare, men også når det er en hvilken som helst risiko for skade på helsen.

Det er imidlertid ikke så likefrem, for både i Talmud9 og i senere rabbinske diskusjoner bringes det inn et annet prinsipp, nemlig Toraens bud om at man ikke skal stå stille og se på at et menneske er i ferd med å ta livet av et annet. Hvis man for eksempel ser en mann løpe etter en annen med en kniv høyt hevet skal man gjøre hva man kan for å stoppe denne forfølgeren selv hvis det innebærer å drepe ham. I Talmud spør man seg så om fosteret i situasjonen med en vanskelig fødsel skal defineres som en slik «forfølger». Det truer morens liv og kanskje man er forpliktet til å drepe fosteret bare i henhold til denne regelen. Rashi (fransk rabbiner 1040-1105), som er den viktigste kommentatoren til Tora og Talmud, mener barnet ikke defineres som en forfølger men at man kan drepe det fordi det ennå ikke defineres som en person slik vi leste tidligere. Maimonides derimot trekker inn begrepet fosteret som forfølger10 i sin lovkodeks som er helt sentral for jødisk lov. Dermed har senere rabbinere vært uenige om forståelsen av teksten fra Mishna, og dette gir forskjellige utslag i når de kan tillate abort. Hvis man bare kan tillate abort når fosteret kan regnes som en forfølger men ellers ikke, gir det mindre rom for å tillate abort i en situasjon der morens liv ikke direkte er i fare selv om det kan negative konsekvenser for hennes fysiske og psykiske helse å fullføre svangerskapet.

Hensynet til mor er fortsatt mest sentralt i abort-spørsmålet

Vi har hittil gått gjennom de mest sentrale lovkildene i forbindelse med abort. Det er ikke noe absolutt forbud mot abort, men rom for at en man tar for seg hver enkelt situasjon og veier for og imot. Her vil det spille inn hva som er situasjonen til moren og hvordan man forholder seg til Maimonides forståelse som vi så over. Det generelle synet på abort i det samfunnet man lever i vil også ha betydning. Som vi har forstått, er alle enige om at man er pålagt å utføre abort hvis det er åpenlys fare for morens liv. Videre finnes eksempler fra de siste hundre år på innflytelsesrike rabbinere som forstår Maimonides lovtekst på forskjellige måter.  Her skal vi trekke inn to eksempler, Overrabbiner Isser Yehuda Unterman (1886-1976) og Overrabbiner Benzion Meir Hai Uziel (1880-1953). Begge disse to var i sin tid overrabbiner i Israel og har derfor hatt stor innflytelse på praksis i vår tid. Rabbiner Unterman forsto Maimonides tekst på den restriktive måten og ville da bare tillate abort når det var direkte risiko for morens liv. Han var imidlertid i flere tilfeller villig til å operere med en vid definisjon av hva «risiko for mors liv» innebar og kunne for eksempel tillate abort hvis man fryktet at kvinnen ville kunne begå selvmord hvis man nektet henne abort11. Dette er da et eksempel på hvordan selv en med denne forståelsen av Maimonides kan komme frem til å tillate abort avhengig av omstendighetene.

På den andre siden finner vi Rabbiner Uziel i rekken av rabbinere som ikke tolket Maimonides slik at man bare kan tillate abort når det er åpenlys fare for morens liv. Mange rabbinere som har vært enige i dette gjennom tidene har likevel vært veldig restriktive med å tillate abort fordi det ble sett på som umoralsk selv om man ikke fant et direkte forbud i den klare lovteksten. Rabbiner Uziel brakte imidlertid inn i diskusjonen et annet moment som ga mulighet for en mer liberal holdning, nemlig at vi i følge Talmud12 har presedens for at man kan utføre abort i visse tilfeller for å forhindre lidelse eller nedverdigelse av den gravide kvinnen. Han påpeker at man ikke kan tillate abort uten grunn, for det vil være bare destruktivt, og det bryter med påbudet om å få barn. Derimot selv ved en mindre grunn vil det være mulig å tillate abort hvis det altså kan spare moren for lidelse.

Dette synspunktet åpner selvfølgelig muligheten for å tillate abort i mange tilfeller, men det sentrale er at det er morens potensielle lidelse som er i fokus. Ingen av de kildene vi har sett her vil kunne tillate abort for å hindre potensiell lidelse hos det ufødte barnet. I noen tilfeller ønsker man å utføre abort fordi det oppdages alvorlig sykdom hos fosteret ved fosterdiagnostikk (undersøkelse med for eksempel ultralyd av det ufødte barnet). Fosterets egen skjebne må sees på som en av «Vårherres hemmeligheter», og vi kan ikke tillate oss å avgjøre at det for barnet i noen tilfeller kunne være best ikke å bli født i det hele tatt. Derimot vil det i mange tilfeller være slik at man må ta i betraktning at videre svangerskap og fødsel av et svært sykt barn er en stor belastning for moren og kan innebære mye lidelse for henne. Igjen må man se hvert enkelttilfelle for seg, og det vil som vi har sett, ofte være et argument at man skal forhindre lidelse hos mor.

 

Kilder

  1. Tredje Mosebok 18:5
  2. Andre Mosebok 21:22
  3. Babylonsk Talmud Yoma 85b
  4. Babylonsk Talmud Yevamot 69b
  5. Babylonsk Talmud Nidah 8b
  6. Mishna Oholot 7,6
  7. Babylonsk Talmud Chulin 58a
  8. Yad chzaka, Chovel u’mazzik 5,1
  9. Babylonsk Talmud Sanhedrin 72b
  10. Yad chzaka, Chovel u’mazzik 8,15
  11. The Law of Pikuach Nefesh and its Definition 1952
  12. Mishna Arakin 1,4

 

For videre lesning anbefales «Birth Control in Jewish Law», David M Feldman, 1968. ISBN 0-4657-6058-4