Mye er likt ved begravelsen for kristne, muslimer, ikke-troende og jøder – men enkelte forskjeller finnes det – vi hadde nær sagt naturligvis. Men hvilke forskjeller er det, og hva består de egentlig i?
Begravelsesselskapet Chevra Kadisha
I Norge er det to jødiske gravlunder som er i bruk. En på Helsfyr i Oslo, og på Lademoen i Trondheim. De døde skal behandles så likt som mulig, derfor er begravelsesseremonien enkel og ensartet. Selve begravelsen skjer vanligvis innen 2-3 dager, og begravelsesselskapet utfører dette for de etterlatte.
Det jødiske begravelsesselskapet Chevra Kadisha ble stiftet i 1914. Selskapet skulle sørge for at de avdøde som ble begravet på DMTs gravlunder i Christiania fikk en verdig begravelse i henhold til ortodoks tradisjon.[1] Chevra Kadisha er fremdeles i virksomhet, og det betraktes som en ære å få delta i arbeidet som begravelsesselskapet utfører.
Ganske spartansk kistebegravelse
Hos oss praktiseres ikke kremasjon, men kistebegravelse. Likene voktes over, bes for, vaskes og stelles, og kles i spesielle likklær i naturstoff. De begraves i en enkel, ubehandlet trekiste uten metall eller kunstmaterialer. Hodet vendes mot Jerusalem.
Det hører med til jødisk begravelsestradisjon å gjennomføre en sørgeuke, shiva, for den døde efter begravelsen, da venner og slektninger avlegger sørgefamilien daglige besøk. Siden minnes man den avdøde med en kort, årlig seremoni i synagogen og lystenning i hjemmet.
Rundt Middelhavet fulgte også jøder den lokale oldtidsskikken med å begrave i kalksteinskatakomber, som i Jerusalem og Roma. I Israel er det i dag vanlig å begrave uten kiste. Liket blir da kun kledd i et lik-klede og, for mennenes vedkommende, et bønnesjal («talitt»).
Enkelte liberale menigheter tillater kremasjon. Hos oss har askebegravelse kun skjedd i noen unntakstilfeller, som f.eks. Isidor Rubinstein som ble kremert av engelske soldater efter å ha blitt drept under dødsmarsjen fra Auschwitz.
Gravstein først etter ett år
Gravsteinen innvies vanligvis ved en seremoni etter et jødisk år, det vil si ca. elleve måneder etter begravelsen. Inskripsjonen på gravsteinen består av navn, fødsels- og dødsdato samt en kort tekst, oftest på norsk og hebraisk. Nederst står fem hebraiske bokstaver som er en forkortelse av setningen om at sjelen må forbli levende.
Da Helsfyr gravlund ble tatt i bruk i 1917, ble det vanlig å inngravere en davidstjerne på gravsteinene. Dessuten forekommer to velsignende hender på gravsteinene for kohanitter, dvs. etterkommere av presteskapet som tjenestegjorde i Tempelet i Jerusalem. Medlemmer av Levi-stammen har gjerne et øsekar for å symbolisere at de salvet ypperstepresten og bisto ham i hans hellige handlinger. Enkelte graver har inngravert navnene til slektninger som ble myrdet av nazistene under annen verdenskrig, fordi man ikke har kunnet begrave dem.
Det er vanlig å gå til graven på årsdagen for dødsfallet. Da legger man en liten stein på graven og sier kaddish-bønnen («hellig»). Man gjentar denne bønnen i synagogen på nærmeste shabbat. Denne tospråklige bønnen, dels på hebraisk, dels på arameisk, brukes mye i jødisk liturgi.
Ingen blomster
Det er ikke vanlig å pynte graver med blomster. Derimot har vi en eldgammel tradisjon med å legge steiner på graven. Det symboliserer bibelens beretning om Abraham, som ble gravlagt med den steinen han brukte som hodepute. Mer praktisk dreier det seg om oldtidens gravlegging, lenge før gravsteiner kom i bruk. Da dekket man over graven med steiner, og bygget en haug av dem ved hodeenden. Ved senere besøk til graven fortsatte man å legge steiner på haugen.
Gravsteinene har veldig ulike former, fra monumentale obelisker og klassiske portaler som kan minne om mausoleer, til det helt enkle. Stilen gjenspeiler tidens smak både i utforming og skrifttype. Obelisker, høye, slank søyler, ble funnet ved store utgravninger i Egypt, Moses’ hjemland, og ble en populær gravsteinsform for en periode, mens steintavleformen skal minne om de ti bud Moses brakte til det jødiske folk i Sinai.
[1] Mendelsohn, 1969, s. 351
