Norges eneste verdensberømte geolog, Victor Moritz Goldschmidt, viet sitt liv til å utforske de norske fjellenes hemmeligheter. Det var imidlertid ikke opplagt at Norge ble familien Goldschmidts hjemland.
Reisen til norske bergarter
Faren, Heinrich Jacob Goldschmidt (1857-1937), født og oppvokst i Praha, var professor i kjemi og underviste ved en lang rekke europeiske læresteder. Han og hans kone Amelie Köhne (1861-1929) bodde i Zürich da sønnen Victor Moritz ble født i 1888.
Fra Zürich gikk ferden videre til Amsterdam og Heidelberg, før Heinrich Goldschmidt i 1901 takket ja til tilbudet om et professorat ved universitetet i Kristiania – muligens etter et løfte om mer selvstendighet enn i Tyskland. Heinrich Goldschmidt var kjent som en glitrende foreleser, og bidro til kraftig heving av nivået på norsk kjemisk forskning.
I 1905 ble familien norske statsborgere. Unge Victor tok artium og begynte å studere geologi og kjemi, og allerede i studietiden publiserte han vitenskapelige arbeider. 23 år gammel avla han doktorgraden i geologi som den yngste i norsk akademisk historie. Avhandlingens tema var sedimentære avleiringer i Kristiania-området. Avhandlingen regnes som et gigantverk i norsk vitenskapshistorie, og Victor Goldschmidt mottok ”Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning”.
Professor og grunnlegger av moderne geokjemilære
I 1914, etter forskningsopphold i Wien og München, ble Victor Goldschmidt professor i geologi og samtidig leder for Mineralogisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Dårlig helse førte til at han etter hvert måtte redusere omfanget av feltstudier og heller konsentrere seg om laboratorievirksomhet. Han var opptatt av å bruke sin forskning i norsk industris tjeneste, og kom på rett plass da han ble utnevnt til direktør for Statens Råstofflaboratorium i 1917. Der ble han ansvarlig for å kartlegge mulige forekomster av mineraler med sikte på utvinning og produksjon. Arbeidet som gikk ut på å vektlegge mineralenes kjemiske egenskaper, gjorde ham verdenskjent.
Hva gjør en stein til en stein, og ikke til en klump leire? Hva er det som gjør kvarts forskjellig fra feltspat? Victor Goldschmidt mente svaret måtte ligge i de ulike mineralers kjemiske oppbygging. Mens geologi før i all hovedsak hadde handlet om å kartlegge hvor de ulike mineralene fantes, tok Goldschmidt i bruk alle tenkelige fysiske og kjemiske metoder og ga geologien et tverrfaglig preg. Han regnes dermed som grunnleggeren av moderne geokjemilære, læren om hvordan de ulike mineralene har oppstått, og hvilke elementer de består av.
Venn med Albert Einstein og sterk solidaritet
På grunnlag av denne typen forskning formulerte han det som nå heter ”Goldschmidts lov”, en beskrivelse av sammenhengen mellom atomenes egenskaper og en krystalls hardhet, løselighetsegenskaper og smeltetemperatur. Han utarbeidet også et eget klassifikasjonssystem for grunnstoffer i henhold til deres foretrukne bindinger i steiner og jord.
Victor Moritz Goldschmidt pleide omgang med en rekker internasjonale vitenskapsstørrelser. Blant annet var han vert for Albert Einstein da denne var på sitt eneste Norges-besøk i 1920. Goldschmidt tok Einstein med på ekskursjoner i Oslo- området, og viste den verdenskjente fysikeren fjellene og skogene han var så glad i. Goldschmidt ble etter hvert en ettertraktet forsker. En rekke europeiske læresteder forsøkte å lokke ham vekk fra Norge og de heller magre akademiske kår som rådde her i landet. I 1924 lå han i forhandlinger om et professorat i München, men fikk avslag på søknaden fordi han var jøde. Richard Martin Willstätter, som mottok Nobel-prisen i kjemi i 1915, var selv jøde og sa fra seg sitt eget professorat i protest mot behandlingen av sin norske kollega.
Gode år i Göttingen, og hjem igjen
Forholdene ved universitetet i Göttingen var mer tolerante og i 1929 fikk Goldschmidt et professorat der. Han ble også leder for det nyopprettede Mineralogisk Institutt, med utstyr og finansiering etter eget ønske. Samme år kunne han føye enda en tittel til navnet sitt, han ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden. Årene i Göttingen var produktive, og på det personlige planet lykkelige. Fra 1880-tallet og frem til 1933 var den naturvitenskapelige forskningen i Göttingen helt i verdenstoppen, og byens universitet gikk under navnet ”Nobelpris- fabrikken”. Goldschmidt stortrivdes i dette store, dynamiske forskermiljøet. Ikke bare opplevde han at alt ble lagt til rette for ham faglig sett, han slapp den sosiale ensomheten han hadde lidd under i det provinsielle Oslo.
Politiske begivenheter satt en stopper for denne fremgangsrike tiden. I 1935 fant han seg ikke i mer antisemittisk trakassering av seg og sine jødiske kolleger, og reiste tilbake til Oslo med sin far. Da hadde han og faren vært medlemmer av Göttingens jødiske menighet en stund. De var ikke praktiserende, og hadde ikke hatt særlig kontakt med Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, men nå gjorde de sin jødiske identitet offentlig kjent i protest mot nazismens fremvekst.
Fra fengsling til kamp for friheten
I tidsrommet 1929-1936 ble Goldschmidt foreslått til Nobelprisen i fysikk hele 10 ganger, men fikk den aldri. Han var nå en svært berømt mann, og fikk lett tilbake sin tidligere stilling ved universitetet i Oslo. Som følge av den urovekkende utviklingen i Tyskland ble han mer interessert i sin jødiske bakgrunn, og i 1937 ble han leder for den norske avdelingen av Det hebraiske universitets venner.
Sammen med andre norske jødiske menn ble Victor Moritz Goldschmidt arrestert den 26. oktober 1942. Han satt først på Bredtvet, deretter på Berg, men ble frigitt etter få dager på grunn av dårlig helse. Han ble arrestert igjen 26. november, og sto på kaia for å gå om bord i ”Donau” da han ble hentet ut av køen og brakt hjem – antakelig etter påtrykk fra rektoratet ved universitetet i Oslo. Han kom seg over til Sverige, og ble tilbudt et professorat i Uppsala.
Imidlertid ville han bidra til krigsinnsatsen, og reiste videre til London for å bistå de allierte med sine kunnskaper om norske natur- og industriforhold. I Storbritannia var han beskjeftiget som forsker ved flere institusjoner, men var samtidig alvorlig syk av hjertesvikt. Kollegene husker ham som en vennlig og litt tilbaketrukket mann, med en ofte makaber sans for humor. Gjennom hele krigen gikk han med giftampuller i lommen og var forberedt på å begå selvmord hvis han skulle falle i nazistenes hender. En kollega spurte ham om han også kunne få et par cyanidkapsler. Goldschmidt svarte: ”Nei. Gift er for kjemikere. Du som er professor i mekanikk får bruke tau”.
I en urne av norske fjell
De eksentriske sidene ved Goldschmidt ble tydeligere da han vendte hjem til Oslo i 1946. Mistenksomhet og nærtagenhet hadde kjennetegnet ham hele livet, og i løpet av krigen ble disse tendensene forståelig nok sterkere. Med farens bortgang i 1937 hadde han mistet sin nærmeste venn og støttespiller, og han var en nedbrutt mann da han døde i 1947.
Victor Moritz Goldschmidt var ugift og barnløs, og testamenterte sine eiendeler til sin husholderske. Som sine foreldre valgte han å kremeres, og deres aske ble plassert i spesialproduserte urner av olivin, et mineral han hadde påvist store forekomster av på Vestlandet. Som de fleste vet er ikke denne begravelsesformen i tråd med jødisk tradisjon, men det er likevel noe helt naturlig ved Goldschmidts valg. Livet hans var preget av kjærlighet til de norske fjellene, og selvsagt ville han være omgitt av dem også i døden.
