Bøker er viktig for jødene, det er mulig at du har hørt jødene blitt kalt for «bokens folk»[1].  Er dette noe jødene kaller seg selv eller blir de kalt det av andre?

Hvor kommer uttrykket Bokens Folk fra?

Uttrykket kommer opprinnelig fra Islam, hvor Koranen omtaler bl.a. jøder og kristne som «bokens folk». Selv om uttrykket kommer fra en hel spesiell kontekst utenfor jødedommen, er det også sant at mye jødisk selvforståelse kommer frem i dette uttrykket. Studier av Toraen i bredeste forstand har en hel sentral rolle i jødisk liv og religion.

Jødedommen bruker begrepene skriftlig lære om Toraen, og muntlig lære om Talmud. I et religiøst perspektiv betraktes begge som å ha blitt gitt av Gud til Moses ved åpenbaringen på Sinaifjellet. Mens Mosebøkene – den skriftlige læren – er en tekst og derfor ligger fast, er den muntlige loven nettopp muntlig og derfor i kontinuerlig utvikling. Og det er den muntlige loven som definerer halaḥa, dvs. jødisk praksis.

Hvordan formidles så den muntlige læren?

Historisk startet systematiseringen (og dermed skriftliggjøringen) av den muntlige lære i de første to århundrene i vår tidsregning, dvs. i perioden 0 – 200 ev.t. Den første autorative kodeksen fikk navnet Mishna. Mishna, sammen med oppsummeringer av senere diskusjoner, studier og videreutvikling (Gemara), ble samlet omkring år 500 e.v.t.  i Talmud. Talmud – eller mer presist Babylonsk Talmud – er et mastodontverk på mer enn 6000 foliosider. Språket er både hebraisk og arameisk, og har blitt oversatt til både engelsk og tysk. I nyere tid, dvs. de seneste 10-15 år, er det utgitt to utgaver av Talmud som ikke kun inneholder engelsk oversettelse, men som kommer med forklaringer, noter m.m.[2]

Det er den muntlige læren med basis i Talmud som er basis for jødisk lov og praksis. Selvfølgelig har regler og praksis utviklet seg siden (det er ca. 1 500 år siden Talmud ble ferdigredigert), men Talmud er basis for denne videreutviklingen av loven.

Toraen – den skriftlige læren

Toraen er de 5 Mosebøkene. Tradisjonelt sier jødedommen at Mosebøkene er skrevet av Moses som i religiøs forståelse gjengir Guds ord. Sett i denne konteksten er 5. Mosebok spesiell siden Moses selv taler, og mange avsnitt er derfor  krevet i «jeg-form», dvs. grammatisk i første person.

Tora er hebraisk og betyr «lære». Opprinnelige er Toraen en rull laget av pergament, dvs. at teksten er skrevet på skinn, og det er en slik rull man leser fra når man leser Tora i forbindelse med gudstjenester i synagogen.

Tora-lesing i synagogen foregår først og fremst ved morgen- og ettermiddagsgudstjenesten på Shabbat, dvs. lørdag, og ved morgengudstjenesten på de jødiske helligdagene. I tillegg leses det fra Toraen ved morgengudstjenestene mandag og torsdag. Man gjennomfører høytlesing av hele Toraen hver Shabbat i en syklus på ett år. For dette formålet er Toraens tekst blitt delt inn i 54 avsnitt. På hver Shabbat leser man da det spesifikke avsnittet som er angitt i den jødiske kalenderen. For at man skal komme i mål med syklusen på ett år leses noen ganger to avsnitt sammen. Avsnittene fra Toraen som leses på helligdagene er avsnitt der temaene knytter seg til aktuelle helligdagen og derfor ikke en del av den kontinuerlige lesingen av Toraen hver Shabbat fra starten av første Mosebok til slutten av femte Mosebok.

Toraen er første delen av Tanaḳ den jødiske bibelen. Tanaḳ har 3 hoveddeler: Toraen, Profetene og Skriftene. Selve ordet Tanaḳ er ikke et vanlig ord, men en forkortelse av første bokstavene i de 3 avdelingene som utgjør Tanaḳ. T for den første bokstaven i «Tora», N for den første bokstaven i Profetene (på hebraisk) og Ḳ for den første bokstaven i Skriftene (på hebraisk).

Hvordan bestemmer man at en bok er hellig?

Man bruker ofte betegnelsen kanonisering når man samler sammen et normert  verk. Noen tekster blir inkludert, mens andre tekster utelates. Tanaḳ ble i hovedsak samlet, eller kanonisert, i den første perioden av det andre tempelets tid. I denne perioden fungerte en rabbinsk lovgivende forsamling, direkte oversatt fra hebraisk kaltes denne institusjonen «mennene i den store forsamlingen»[3]. Det var denne institusjonen som tok de fleste avgjørelsene om hvilke tekster som skulle med i Tanak. Rabbinerne i tiden etter avsluttet dette arbeidet og «lukket» dermed Tanak[4]. Noen avgjørelser var kontroversielle. Salomos Høysangen er ved første øyekast en kjærlighetshistorie som kanskje ikke passer inn i konteksten av hellige skrifter. Siden Gud og Guds navn ikke opptrer i Esters bok kan det også settes spørsmålstegn ved denne boken. Begge disse bøkene var, og er, inkludert i Tanak, men det har tilsynelatende vært forskjellige meninger om dette var riktig. Først da Rabbi Akiva, en av Talmuds store rabbinere,  var aktiv  i den første delen av det andre århundre e.v.t. ble bøkenes inkludering i Tanak endelig akseptert[5]. Det var også bøker som noen mente burde inkluderes som ikke kom med i Tanak. Eksempel på en slik bok er Siraks bok.

I Kristendommen kalles Tanaḳ for det gamle testamentet. Denne betegnelse avspeiler at den kristne bibelen har to deler: Det gamle testamentet og Det nye testamentet.  Det nye testamentet er ikke en del av jødedommen og inngår derfor ikke blant jødedommens hellige skrifter.
bøker

Hva er den muntlige læren

«Moses mottok Toraen på Sinai og overleverte den til Josva, og Josva (overleverte den) til de eldste, og de eldste (overleverte den) til profetene, og profetene (overleverte den) til mennene i den store forsamlingen».

Denne teksten er innledningen til den delen av Mishna som bl.a. inneholder etiske leveregler. Imidlertid beskrives her ikke kun bakgrunnen for jødisk etikk, men for hele det begrepet man kaller jødisk praksis, eller jødisk lov. Det er ikke kun den skriftlige Toraen som stammer fra Sinai, men også den muntlige Toraen/den muntlige læren, og rabbinerne som utgjorde mennene i den store forsamlingen både forvaltet og videreutviklet den muntlige tradisjonen.. Som sagt skapte denne forsamlingen  mye nytt i jødedommen, for eksempel kanoniseringen av Tanaḳ. Den muntlige læren er således ikke begrenset til regler og prinsipper gitt av Gud på Sinai, men er en betegnelse for jødisk lov og praksis, dvs. jødedommen, som den har utviklet seg fra Moses til i våre dager.

Den muntlige læren er ikke en fortolkning av den skriftlige læren. Den muntlige læren er autonom, dvs. at den lever sitt eget liv og ikke er underordnet Toraen, den skriftlige læren. Vi har allerede i avsnittet om Tana slått fast at det var mennene i den store forsamlingen og rabbinerne i generasjonene etter som avgjorde hvilke bøker som skulle inkluderes i Tanaḳ, og hvilke som ikke ble akseptert. Sagt med andre ord: Den muntlige har bestemt hva som er den skriftlige Toraen!

Talmud – Den muntlige læren blir skriftlig

Romernes ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70 e.v.t. ble en avgjørende begivenhet i jødedommens historie. Jødene hadde ikke lenger en nasjonalstat og stadig flere jøder bodde nå utenfor Judea, det gamle Israel. Allerede før tempelets fall hadde man startet en prosess der loven, dvs. hvordan jødedommen skal praktiseres, i stadig høyere grad ble systematisert. Denne prosessen tok full fart i tiden etter, også fordi datidens rabbinerne ønsket å skape en ramme der jødedommen kunne overleve i den nye tiden, under de nye rammebetingelsene.

I det andre og tredje århundre e.v.t. flyttet senteret for jødedommen til Galilea, dagens Nord-Israel. Den mest kjente rabbineren på den tiden var Rabbi Jehuda Hanasi[6] – fyrsten Rabbi Jehuda, som var både en religiøs og nasjonal leder. Han hadde et godt og tett forhold til de romerske herskerne, men var først og fremst den sentrale religiøse lederen, som  avsluttet arbeidet med å systematisere den muntlige loven. I dag ville vi kanskje beskrive hans rolle som en slags redaktør, og verket ble Mishna. I alt er det 63 traktater fordelt på 6 avdelinger, hvor hver avdeling av Mishna omhandler en vesentlig del av jødedommen: Landbrukslover, ekteskaps- og samlivslover, regler for helligdagene, sivilrett og strafferett, regler for offertjenesten, rituelle renslighetslover.

I denne prosessen har mye stoff blitt utelatt under redigeringen, akkurat slik det var da man kanoniserte Tanaḳ. Mishna, og tekstene som ikke ble inkludert i Rabbi Jehuda Hanasis Mishna,  var i de følgende århundrene tema for intense studier, diskusjoner og videreutvikling. Disse diskusjonene, samt mye nytt stoff er samlet i et stort verk med navnet Gemara. Mishna sammen med Gemara utgjør det som kalles Talmud. Noe forenklet kan vi beskrive Talmud som den nedskrevne muntlige læren!

I motsetning til Tanaḳ som var endelig avsluttet for nærmere 2500 år siden, var nedskrivningen av Talmud ikke slutten på videreutviklingen av den muntlige Toraen.

De hellige skrifters plass i jødedommen

Vi har sett på tilblivelsen av både den skriftlige læren og den muntlige læren i form av Toraen, som igjen ble en del av Tanak, og Talmud. Begge inngår i jødedommen som hellige skrifter.

Toraen er Guds ord formidlet av Moses. Toraen inneholder historien om de første menneskene fra skapelsesberetningen frem til at folket skulle gå inn i det lovede landet. Men er Toraen en historiebok? Toraen inneholder påbud og forbud jøder skal overholde, men er Toraen en lovbok? Hvis det hadde vært tilfellet, hvorfor har man da hele første Mosebok som kun er historie og der de første reglene først kommer et stykke inn teksten i andre Mosebok? Det korte svaret er at Toraen er boken som er selve basisen for jødedommen, en bok som handler om tro. Troen på den ene Gud og troen på at jøder er forpliktet til å holde Toraens regler i form av påbud og forbud.

Talmud er resultatet av menneskets forvaltning og videreutvikling av loven, jødisk praksis. Loven er ikke basert på profetiske opplevelser, men altså på den kontinuerlige intellektuelle overlevering og videreutvikling av loven. Guddommelige åpenbaringer har ingen betydning her og kan ikke aksepteres som argument i en talmudisk diskusjon[7]. Talmud refererer i stort omfang til Toraen og de andre bøkene i Tanak, men Talmud er ikke en kommentar til Toraen og de andre bøkene i Tanaḳ. Den muntlige læren er autonom, med andre ord lever den muntlige læren sitt eget liv på egne premisser, og jødedommen i

[1] Bokens folk (arabisk اهل الكتاب, ahl al-Kitâb) er et uttrykk for de folk som i islamsk tradisjon menes å ha del i Guds åpenbaring, altså jøder og kristne (Wikipedia).

[2] https://www.korenpub.com/koren_en_usd/koren/talmud/koren-talmud-bavli-no.html; http://www.artscroll.com/Books/fshas.html

[3] Mishna Avot, 1.1

[4] Tidspunktet for samlingen av Tanak settes normalt til ca. 450 f.v.t.

[5] Mishna Jadajim, 3.5

[6] Bodde i Beit Shearim og senere Tzippoi i Galilea, dagens Nord-Israel. Han var fra en familie med ledende rabbinere og i tillegg fra Kong Davids slekt. Døde i år 217 e.v.t.

[7] Maimonides, introduksjon til kommentar til Mishna