Mazel tov – hell og lykke!  Etter at et jødisk par har giftet seg runger disse ordene fra samtlige bryllupsgjester, som umiddelbart begynner å synge og danse.  Ikke noe venting på brud og brudgommens første dans her, nei!  Men hva skjer før, og etter man roper ut mazel tov?

Ritualer i et jødisk bryllup

Jødiske bryllupseremonier er litt forskjellige rundt om i verden, men noen ritualer går igjen i de fleste tradisjonelle jødiske bryllup: Man gifter seg under en bryllupsbaldakin, ḥuppa, hvor brudgommen gir bruden en enkel ring eid av ham.  Det mest vanlige er gull, siden ringen må ha en viss verdi, men noen gir også en sølv ring.  Før de gifter seg under ḥuppaen inngår de en ekteskapskontrakt, ketuba, som signeres av to vitner.  

Før bryllupseremonien

I opptil fire dager før bryllupet går bruden i mikve. Sefardiske kvinner har gjerne med seg kvinnelige familie-medlemmer og venner, og gjør det sosialt og festlig – dette er ikke like vanlig blant ashkenasiske jøder. Også brudgommer kan velge å gå i mikve.

Mange tradisjonelle brudepar velger å faste på bryllupsdagen, og spiser da først etter bryllupseremonien.  Foranledningen er at man ved ekteskapsinngåelse starter et nytt liv sammen med blanke ark.

Både mikve og faste forbereder kropp og sinn på at man går inn i en ny fase i livet.

Bedeken – å tilsløre

Mange bruder, også ikke- jødiske bruder, har slør foran ansiktet når de går for å møte brudgommen til bryllupseremonien. I ashkenasi jødiske bryllup er det brudgommen som setter sløret på sin brud før seremonien. Tradisjonen stammer fra historien Tora der Jakob ble lurt til å gifte seg med Lea, og ikke søsteren Rachel som han elsket. Lea hadde skjult ansiktet bak sløret, og først da sløret ble løftet til side oppdaget Jakob bedraget[1].

Handlingen symboliserer samtidig brudgommens kjærlighet til sin bruds indre, ikke ytre, skjønnhet.

Ketuba

Ketuba, om ansvar og rettigheter

Ketubaen er en jødisk kontrakt som ble innført for mer enn to tusen år siden for å sikre kvinnens rettigheter.  Den er mellom brud og brudgom, og betinger brudgommens ansvar ovenfor hans kone i ekteskapet, brudens rettigheter, og rammen for skilsmisse, skulle paret velge å skille seg.

Ketuba er et ikke-religiøst dokument som omfattes av jødisk sivilrett. Ketuba signeres av paret og to vitner før seremonien finner sted, og leses høyt for gjestene under seremonien. Det er ingen omtale av Gud som velsigner foreningen.

Ḥuppa – symbol for hjemmet paret skal bygge

I den jødiske tradisjonen går brudgommen og hans foreldre til huppaen, så følger bruden og hennes foreldre.   Ḥuppaen er baldakinen paret utfører bryllupseremonien under. Noen ganger er også parets foreldre under  ḥuppaen, sammen med rabbineren, men dette er ikke et krav. En ḥuppa har fire hjørner og et overbygd tak som symboliserer det nye hjemmet paret skal bygge sammen. I noen seremonier holdes ḥuppaen oppe av venner eller familiemedlemmer, som en symbolsk støtte til livet paret skal bygge sammen, mens det i andre tilfeller kan være en frittstående struktur dekorert med blomster. Baldakinen er ofte laget av en tallit, bønnesjal.

Så går vi rundt. . . brudgommen

Tradisjonelt sirkler bruden rundt brudgommen tre eller syv ganger under ḥuppaen.  Man er ikke helt sikker på hvor, og hvorfor denne skikken oppsto – én forklaring er at bruden symbolsk oppretter en ny familiekrets. Mer liberale jødiske par kan velge å sirkle sammen, eller rundt hverandre.

Selve bryllupseremonien

Bryllupseremonien under ḥuppaen har to deler – forlovelsen, kjent som erusin eller kiddushin, og selve ekteskapet, nissuin.  I tidligere tider holdt man disse to seremoniene separat dvs. adskilt i tid, men nå gjør man nissuin rett etter erusin så det oppleves som en seremoni. Mellom disse to delene leser man vanligvis ketuba’en høyt. Forlovelsen, erusin, inkluderer tradisjonelt:

1) To velsignelser, én over vin og én som reserverer paret for hverandre.

2) Overrekkelse av ringer og brudgommen som sier høyt: «Ved denne ringen blir du helliget meg som min kone i henhold til Moses og Israels lover.»  Det er ved å gi bruden ringen at paret i henhold til jødisk lov er gift.

Nissuin seremonien innebærer at man sier syv velsignelser, Sheva Braḥot.  Det har blitt mer og mer vanlig å lese oversettelse av disse velsignelsene til et språk som de fleste forstår, oftest norsk eller engelsk. Det er også vanlig at disse velsignelsene leses av familiemedlemmer eller venner.  Velsignelsene fokuserer på glede, fred og felleskap, og er en feiring av kjærlighetens kraft.

Når seremonien er slutt blir brudgommen, og i noen tilfeller brud og brudgom, invitert til å tråkke på et glass så det knuser.  Man tror at knusingen representerer ødeleggelsen av templet i Jerusalem, og viser at selv i de gladeste stundene i livet er det «skår i gleden», dvs. at gleden ikke kan være fullkommen så lenge templet ligger i ruiner.   En annen vinkel på denne tradisjonen er at ekteskapet har både sorger og gleder, og representerer forpliktelsen til å støtte hverandre, også i vanskelige tider.

For å unngå skader, knuser man glasset inni et tøystykke eller folie.

Paret trekker seg tilbake før de deltar i fest

Etter seremonien tilsier tradisjonen at et par bruker rundt 18 minutter i jiḥud – eller tilbaketrukkethet, hvor de trekker seg tilbake i et rom for seg selv. Dette gir det nygifte paret litt tid til å reflektere, og gir dem dyrebar tid alene før de deltar i festlighetene med sine nære og kjære.

Et jødisk bryllup er livlig, med mye dans, sang, og festligheter.  Mest kjent er muligens «stol-dansen», hvor brud og brugdom sitter på stoler som man hever over hodet, og danser med dem!

Huppa-synagogen-Oslo

Ḥuppaen i synagogen i Oslo

Jødisk Bryllup i Norge

I Norge gifter jødiske par seg primært i synagogen i Oslo under en flott, rød, fløyels- ḥuppa.  Etter seremonien velger mange å ha fest i samfunnshuset ved siden av synagogen.

[1] Første Mosebok 29