I september 1817 kom et havarert seilskip, De Zee Ploeg, til Bergen. Om bord var et halvt tusen tyske emigranter, hvorav fire var jøder. Tre år tidligere hadde Norges grunnlov forbudt jøder adgang til riket. Hvordan skulle de lokale myndighetene ta hensyn både til lovverket og plikten til å hjelpe folk i havsnød?
De Zee Ploegs korrupte kaptein
Skipet De Zee Ploeg hadde forlatt Amsterdam en måned tidligere. Passasjerene var i hovedsak relativt velstående tyske familier og enkeltpersoner som var på vei til en ny fremtid i USA, langt vekk fra nød, politisk og religiøs uro i et Europa som blødde sterkt etter Napoleons-krigene. Omkring 560 personer gikk om bord i Amsterdam, og i løpet av seilasen døde 40 av dem.
Tapstallene og forliset skyldes ene og alene den tyske kapteinen, Heinrich Manzelmann. Han var alkoholisert, traumatisert etter krigsdeltakelse, sadistisk og brutal og seilte skipet rett mot en storm i Nordsjøen i stedet for å legge kursen vestover. Da hadde han allerede forsøkt både å sulte ut passasjerene ved å nekte dem den maten de allerede hadde betalt for, samt å forgifte dem med arsenikk. I sjøforklaringen og rettssaken som ble holdt mot Manzelmann i Bergen i 1817 og 1818, og som er kilden til de detaljerte opplysningene vi har om De Zee Pleog, kom det frem at hans hensikt var å ta livet av de reisende for å selge provianten. Hungersnøden var utbredt i Europa etter mange år med krig, og provianten ville innbringe kapteinen en stor pengesum.
De skipbrudnes skjebne
De Zee Ploeg ble sterkt skadet i stormen, men klarte å nå frem først til Askøy og deretter inn til byen med hjelp av lokale sjøfolk. Der begynte den til tider bitre diskusjonen om hvordan en skulle behandle de skipbrudne. Bergens økonomi lå i ruiner etter krigen, den påfølgende inflasjonen og gjeldssaneringene. I tillegg kom uår i fiskeri og jordbruk. Omtrent 80 prosent av byens innbyggere ble klassifisert som fattige, og ble delvis forsørget av det offentlige sosialvesenet samt lokale veldedige foreninger. På denne bakgrunn ble Det søsterlige selskab opprettet av en rekke av Bergens overklassefruer. Selskapet regnes nå som den første kvinnesaksforening i Norge, men de første aktivitetene hadde til hensikt å mane bergenserne til økonomisk måtehold og nøysomhet samt støtte til lokale håndverkere og kjøpmenn.
Det søsterlige selskab organiserte innsamling av klær og mat til de skipbrudne, og gruppens medlemmer var ofte sterkt uenige med sine ektemenn, hvorav mange bekledte ledende politiske stillinger, om de tyske passasjerenes skjebne. De lokale myndighetene visste at Bergen ikke hadde økonomi til å gi 500 nye innbyggere kost og losji, i alle fall ikke over lengre tid. Frykt for politisk uro og konkurranse mellom byens altfor mange fattige og de nyankomne om knappe ressurser var et annet gjennomgående tema i debattene som fant sted i løpet av senhøsten 1817 og vinteren 1818.
Mellom politikk og medmenneskelighet
De fleste av disse problemene løste seg selv etter hvert, da så å si alle emigrantene reiste videre til USA etter å ha kommet til hektene. Regjeringen i Christiania bidro med midler til å forsørge dem i ventetiden. Men Bergen satt igjen med 30 foreldreløse barn, hvis foreldre hadde omkommet om bord på De Zee Ploeg, samt fire passasjerer som viste seg å være jøder. Den politiske diskusjonen om hvordan en skulle behandle de sistnevnte avdekker både et strengt regelrytteri og en medmenneskelig vilje til å gå utenom lovverket.
Denne debatten kan nesten leses som en kopi av diskusjonene som ble ført på Eidsvoll tre år tidligere, men nå dreide det seg ikke lenger om et tenkt scenario – nå befant jødene seg allerede i norsk farvann. To av de sterkeste forkjemperne for innføring av paragraf § 2 i grunnlovsforsamlingen var sorenskriver i Bergen, Wilhelm Frimann Koren Christie, og amtmann i Nordre Bergenhus, Christian Magnus Falsen. Disse to ivret for å utvise de fire jødiske mannlige passasjerene så raskt som mulig.
Juridisk tautrekking
Jødiske enkeltpersoner hadde kommet til Bergen i de tre årene som var gått etter 1814, men blitt sendt rett ut. Liknende situasjoner oppstod også mellom 1817 og 1851, uten at den juridiske tautrekkingen ble komplisert. Det uvanlige med de fire mennene fra De Zee Ploeg var at de manglet pass. I henhold til datidens tyske lovverk mistet emigranter fra de tyske områdene sitt statsborgerskap. Dette gjaldt også de fire jødene, hvorav kun én omtales ved navn – Michael Jonas fra Königsberg. Konsekvensen av denne bestemmelsen var at de fire ikke kunne sendes tilbake til Tyskland. Og i henhold til Grunnloven kunne de heller ikke oppholde seg i Norge.
Christie og Falsen stod på sitt, men møtte motstand i embetsverket. Bergens politimester, Johan Friele, trenerte bevisst øvrighetens forsøk på å utvise jødene, og ble faktisk ilagt bøter for sendrektig saksbehandling. Frieles betjenter var av samme kaliber og nektet «å trekke ned buksene på folk for å finne ut av hvem som var omskåret», som det heter i rettsprotokollene. Her kom den nye Grunnlovens prinsipper i konflikt med alminnelig anstendighet og sedvanen som tilsier gjestfrihet overfor reisende og særlig folk i havsnød.
Utvist
Til slutt var det de nye juridiske prinsippene som seiret. De fire jødene ble utvist, men bare Michael Jonas’ skjebne er beskrevet i detalj. Han ble fraktet med politifølge til Christiania og deretter videre til Gøteborg. Diskusjonen fortsatte imidlertid, denne gangen om hvem som skulle bekoste denne uttransporteringen. Etter et vedtak i Høyesterett fikk Bergens politimester Friele beskjed om å betale regningen personlig. Enkelte kilder hevder at Henrik Wergelands dikt Skibbrudet er inspirert av håndteringen av jødene fra De Zee Ploeg.
Motviljen mot å la de fire jødene bli i Bergen skyldes ikke rasisme, men juridiske og religiøse hensyn. Dette vet vi blant annet fordi en av de aktive kvinnene i Det søsterlige selskap, Charlotte Oppenheim Monrad, var jødisk av fødsel. Hennes mann, stadsfysikus Lars Monrad, ledet det medisinske hjelpearbeidet blant de skipbrudne. Charlotte var som barn blitt døpt i sin hjemby København sammen med sin mor og søstre etter at faren, Philip Oppenheim, var gått bort. I samme tidsperiode fantes også flere andre relativt prominente bergensere med jødisk bakgrunn. Felles for dem alle var at de hadde konvertert til kristendommen, og de fleste av dem gjorde ingen hemmelighet av at dåpen var blitt foretatt av bekvemmelighetsgrunner.
Barnas skjebne
Hva skjedde med de 30 foreldreløse barna fra De Zee Pleog? De ble alle bosatt og fostret i Bergens tyske overklassefamilier. I tidens fylde ble fleste av barna enten selv velhavende bergenske handelsmenn eller gift med slike.
