Står det virkelig i Toraen at jødene er Guds utvalgte folk? Og hvis det gjør det, betyr det at jødene tror de er bedre enn alle andre?

Er det å være det utvalgte folket det samme som å være bedre enn andre?

Antagelsen om utvelgelse, at man er bedre enn, stammer fra verset «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk. . . Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg»[1].

Noen kritiske røster har tolket disse versene til å bety at når jøder tror de er hellige, tror de egentlig at de er bedre enn andre. Men jødisk tradisjon tolker det hellige som en oppgave, noe man gjør, ikke noe som bare er.

For eksempel, når det er Shabbat og man tenner Shabbat-lysene og ikke jobber på Shabbat, skiller man Shabbat ut fra hverdagen og gjør den hellig. Shabbat er kun hellig fordi de andre ukedagene ikke er hellige – man skiller den ut og gjør den spesiell. Hellig betyr altså ikke det samme som bedre, men annerledes, spesiell.

Det man gjør er viktigere enn det man er

Det står i Toraen  at det jødiske folket skal være hellig hvis man adlyder Guds bud.  Derfor betyr det å være utvalgt også at man har flere plikter, ikke flere rettigheter – det følger alltid påbud og forbud i Toraen, som for eksempel hva man skal og ikke skal spise, at man skal ta seg av de fattige[2], eller ikke utnytte foreldreløse barn eller enker[3].

Alle disse forbudene og påbudene er en oppgave man er pålagt – og ved å gjøre oppgaven og følge påbud og forbud, helliggjør man seg selv. Det er altså ikke sånn at jødene er et utvalgt folk og ferdig med det, men heller at de har muligheten til å helliggjøre seg selv, hver og én. Jødene som folk har fått en mulighet til å helliggjøre seg, men er ikke hellige som folk, men som personer. Og bare hvis man følger påbudene og forbudene.

Kan vi forbedre verden, sammen?

Å følge alle lovene er ikke alltid like lett, noe det ikke skal være, fordi ethvert menneske skal jobbe for å forbedre seg selv. Vi tror at hvis vi blir vi bedre mennesker, så vil verden bli et bedre sted, men vi må begynne med oss selv. Det er ikke alltid vi som mennesker klarer å nå alle våre mål, men tradisjonen har gitt oss rammer som hjelper oss kollektivt til å oppnå målet om en bedre verden.

Jødedommen var den første store monoteistiske religionen, dvs. troen på at det bare finnes én Gud, noe som konkret bidro til etableringen av både kristendommen og islam.  Det jødiske, monoteistiske budskapet har ikke spredt seg gjennom maktbruk, men ved å utveksle ideer.  Selvsagt har vi som jøder mye å lære fra omverdenen, og vi isolerer oss ikke.  For eksempel har mange jødiske vitenskapsmenn og -kvinner bidratt til menneskeheten fordi de har kombinert den jødiske kritiske måten å tenke og argumentere på med ikke-religiøse tema, for eksempel innenfor fysikk og medisin.

Vi er alle likeverdige

Den jødiske kalenderen starter med skapelsen og Adam, vår felles stamfar, og inkluderer derfor hele menneskeheten, noe som fremhever menneskets likeverd – uansett religion.  Andre folk har sine gaver og oppgaver.  Som jøder bærer vi vår historiske arv, som er den religiøse forståelsen av oppgaven Gud har gitt oss gjennom Toraen.  Vi skal hjelpe til å gjøre verden hellig, en dag av gangen, en gjerning av gangen.

 

[1] Andre Mosebok 19:5-6

[2] Femte Mosebok 15:7

[3] Femte Mosebok 24:17