Er skapelsesberetningen slik den fremstilles i Første Mosebok forenlig med moderne vitenskapelig forskning om jordens og menneskets opprinnelse?  Eller er Bibelen og Darwins evolusjonslære i konflikt med hverandre?

Darwin og evolusjon

Evolusjonslæren ble formulert av briten Charles Darwin i boken Artenes opprinnelse fra 1859. Darwin   studerte først medisin, senere teologi ved universitetet i Cambridge der han fullførte en bachelorgrad i 1831.

Men det var naturvitenskap som var Darwins store lidenskap, en interesse som ble vekket alt i barndommen. I tillegg til øvrige studier fulgte han naturvitenskapelige forelesninger, deltok på ekskursjoner og knyttet kontakter med fremstående naturforskere innen geologi og biologi.

Da det britiske marinefartøyet HMS Beagle i 1881 skulle ut på ekspedisjon for å måle Sør-Amerikas kyst, ble Darwin med som eneste naturforsker. Under den fem år lange jordomseilingen foretok han grundige botaniske, zoologiske og geologiske undersøkelser i Sør-Amerika og Australia.  Analysen og systematiseringen av disse undersøkelsene munnet ut i evolusjonslæren.

Denne teorien er i dag langt mer omfattende enn Darwins originalutgave, men den relevante delen i denne sammenhengen kan forenklet sammenfattes slik: Livet på jorden, i form av planter og dyr, utviklet seg fra en opprinnelig primitiv «urform» til det mest spesialiserte og avanserte biologiske vesenet som finnes – mennesket. Utviklingen (evolusjonen) foregikk gjennom millioner av år, ikke bare i løpet av seks dager. De viktigste mekanismene bak den er tilfeldig variasjon og naturlig seleksjon. Dette innebærer at nye arter og egenskaper kan oppstå fordi visse medfødte evner og ferdigheter passer spesielt godt i et bestemt fysisk miljø.  Organismer som innehar disse evnene overlever og fører sine gener videre.

 

Charles-Darwin

Charles Darwin

Hva kan vi lære av sjiraffens hals?

Sjiraffens lange hals er et godt eksempel på at den best tilpassede organismen overlever i et spesielt miljø, i dette tilfellet den afrikanske savannen. Halsen gjør det mulig for sjiraffen å spise blader fra høye trær. Halsens styrke og lengde gjør den til et egnet slagvåpen i slåsskamp med andre mannlige sjiraffer om en hunsjiraffs gunst.  Og ikke minst gir den lange halsen dyret god oversikt over store områder der fiender kan lure.  En fiende kan være et menneske, mennesket har i sin utvikling tilpasset seg et miljø som krever jakt på mat. Mennesket er avansert i så stor grad at det evner å fremstille skyte- og kastevåpen som kan drepe pattedyr langt større enn det selv. Takket være sin lange hals overlevde og formerte sjiraffen seg på den afrikanske savannen. Hos mennesket var det hjernen som ble utviklet nok til å finne opp våpen og samarbeide om jakt, som var forutsetninger for å overleve og formere seg.

Big Bang – det store smellet

Darwins teori beskriver artenes opprinnelse og utvikling. Den sier ingenting om livets opprinnelse, eller om hvordan den opprinnelige «urformen» oppsto. Dette var bevisst, for hverken Darwin eller noen av hans samtidige naturforskere hadde noen forklaring på dette. Det har vi heller ikke i dag. Jorda vår er beregnet til å være omtrent 4,5 milliarder år gammel. Og mange fysikere mener at jorda slik vi kjenner den har sin opprinnelse i «The big bang», en kosmisk kjempeeksplosjon som ga opphav til vårt univers. Men vi har fortsatt ingen forklaring på hvordan dette «big bang» oppstod for nær 15 milliarder år siden, hva som fantes før vårt univers eksisterte, eller hvorfor. Her kan det åpnes for Guds inntreden.

Jødedommens sentrale skrifter skal ikke forstås bokstavelig, men tolkes og diskuteres til en ender opp med forklaringer som er relevante for oss i dag. Store deler av Tora bør oppfattes symbolsk og etisk heller enn som uttrykk for faktiske hendelser.

Jødisk tradisjon og vitenskapen

Disse hadde store kunnskaper om naturvitenskap. Førstnevnte tjente til livets opphold som lege i tillegg til sin religiøse forankring. I et slikt perspektiv blir det mulig å hevde at skapelsesberetningen faktisk beskriver biologiske realiteter der livet på jorden utvikles fra det mest primitive til det mest avanserte – men at de seks dagene Tora forteller om nok må oppfattes som symbol på flere millioner år. Evolusjonsteorien forutsetter ingen styrende hånd eller Gud bak utviklingen, men har heller ikke hittil kunnet avvise muligheten for Guds eksistens.

Samtidens jødiske tenkere

Samtidens fremstående rabbinere, som Aryeh Kaplan, Joseph Soloveitchik og Jonathan Sacks, har skrevet omfattende verk om mulighetene for å forene tilsynelatende motsetninger innenfor teologi og biologi. Soloveitchik hevder imidlertid at hovedproblemet for de fleste er at de ikke har forstått Tora eller biologi fullt ut. Han er kanskje den av vår tids virkelig store lærde som også har skrevet mest om hvor psykologisk krevende det er å være jøde. Man må hele tiden følge den religiøse forpliktelsen til å utvikle seg som intellektuelt vesen. Jøder må lære mer, gå mer i dybden og gjennomgå vedtatte sannheter gang på gang for å være sikker på at en har oppfattet ting riktig. Dette samtidig med at man hele tiden må være rede til å innse at hele ens verdensbilde falle sammen fordi en har tatt feil på vesentlige punkter.

Forsking, teorier og grubling

Slik er det også å være forsker. Man må alltid videre i arbeidet.  Alltid forbedre teorier, alltid spisse hypoteser, alltid designe et bedre eksperiment, og alltid lage en mer brukervennlig telefon eller bil. Det må også alltid utvikles et medikament med færre bivirkninger, og alltid letes etter en  behandlingsmetode for en pasientgruppe andre har gitt opp.

Både vitenskap og jødedom handler om grubling, ambivalens, dynamikk, konflikt og konstant intellektuell utvikling. Nøkkelordet er, for å gjenta Soloveitchik, jakten på forståelse. Både Tora og vitenskapen krever at en strekker seg mot stadig høyere nivåer av forståelse. I den jødiske hvileløse diskusjonskulturen ligger årsaken til at en kan forene evolusjonslæren med skapelsesberetningen, da integrasjon av tilsynelatende motsetninger er en grunnholdning i jødedommen.

I jødedommen er læring ikke noe en gjør kun for moro skyld. Læring er en mitsva, en religiøs forpliktelse. Kanskje vi i denne religiøst betingede kunnskapssøkende kulturen finner årsaken til den lange listen jødiske Nobelprisvinnere, spesielt i kjemi, fysikk og medisin?  Over 22% av nobelprisvinnerne er jødiske, til tross for at jøder kun utgjør 0,2% av verdens befolkning.  Mange av  pristakerne er dypt troende og strengt praktiserende jøder, som fint klarer å forene sin religion med vitenskapen.