Del 3: Frihet og vekst for sefardiske jøder

Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) hadde Europas største jødiske befolkningen. I jødisk tradisjon fikk dette området navnet Sefarad og jødene med opphav derfra kalt sefardiske jøder. De sefardiske jødene hadde i løpet av middelalderen en uovertruffen kulturell produksjon. Det var her hebraisk første gang ble brukt i verdslig diktning. Det var her man begynte å gjøre filologiske studier av Bibelen. Det ble forfattet viktige verk innen filosofi og mystisisme. Perioden fra 900-tallet og frem til midten av 1100-tallet kalles ofte den arabisk-jødiske gullalder.

Spanias jøder ble ikke underlagt de samme begrensninger på hvilke yrker de kunne inneha som i landene i nord. De kunne være handelsmenn, håndverkere, bønder, leger, diplomater og til og med embetsmenn.

Mellom romernes ødeleggelse av det jødiske rikets og den moderne statens Israels opprettelse, kjenner man bare til to jødiske hærførere. Begge stammer fra spansk historie. Den best kjente av dem, dikteren og politikeren Samuel ibn Naghrillah, ble visir hos den muslimske herskeren i Granada. Han tok tittelen prins, nagid, og ledet muslimske styrker i kamp. Dette skjedde til tross for at Umar-avtalen – som regulerer forholdet mellom muslimer og dhimmi, dvs. ikke-muslimer – forbød dhimmi å inneha embeter som gav dem makt over muslimer.

Makt, allianser og erobringer

Det var ikke bare i muslimsk område jøder kunne få en plass i hoffet. Under den kristne kongen Pedro I på midten av 1300-tallet, ble Samuel he-Levi utnevnt til kammerherre og skattmester. Synagogen som i dag huser Toledos jødiske museum ble bygget av ham.

Så lenge maktkampen mellom de kristne og muslimske statene var nokså jevnbyrdig, var jødene begge siders foretrukne minoritet. En muslimsk hersker betrodde heller sine jødiske undersåtter med posisjoner og oppdrag fremfor å knytte til seg en kristen undersått – i sistnevnte tilfelle rådde det større usikkerhet om hvor lojaliteten egentlig lå.

Men idet en av de to krigende partene begynte å få et overtak, kunne situasjonen for jødene fort snu. Etter en rekke vellykkede kristne hærtog på 1100-tallet, hentet de muslimske herskerne inn hjelp fra Nord-Afrika.  De nordafrikanske erobrerne hadde med seg en mindre tolerant tolkning av islam, og forlangte at jødene enten måtte konvertere eller utvandre. En rekke jødiske familier flyttet da til Nord-Afrika, praktiserte sin religion i det skjulte eller dro nordover til områder hvor de kristne herskerne tilbød gode kår. Hertug Raymond IV av Barcelona gav jødene som ville slå seg ned i en av hans byer egne nabolag og gratis bosted.

synagoge-el-transito

Synagogen El Transito i Toledo

Med argumenter som ammunisjon

Som kjent er det de kristne som til slutt vinner kontroll på den iberiske halvøya. Den militære offensiven følges av en åndelig offensiv.

Utvisninger var ikke den eneste, eller for den saks skyld, den foretrukne fremgangsmåten i kirkens øyne. Augustins håp om at jødene skulle innse sin villfarelse og til slutt konvertere til kristendommen, ble ikke oppgitt. Tvert imot, den katolske kirke satte i gang en rekke misjonsfremstøt på 1200- og 1300-tallet.  Her kom Spania til å bli en viktig slagplass. Etter seire og erobringer flyttes fokuset: Nå er det en kamp om sjelene som gjenstår.

I første omgang skulle jøder vinnes til den kristne tro gjennom argumenter. Det ble arrangert en debatt i Barcelona i juli 1263 mellom konvertitten Pablo Christiani, utdannet i rabbinsk tradisjon, og den jødiske filosofen og rabbineren Moses ben Nachman. Debatten varte i fem dager og ble aldri formelt avsluttet. Det er bevart en kristen og en jødisk beretning om denne debatten. Ikke uventet forteller den kristne versjonen at det endte med kristen seier, mens i den jødiske beretningen – skrevet av Nachman selv – fortelles det at Nachaman rev i stykker alle motstanderens argumenter.

Jødiske samfunn i Spania og andre deler av Europa hadde lite å stille opp med når de ble pålagt vilkårlige skatter, når det ble innførte lover som la begrensninger på hvilke yrker de kunne inneha, eller lover som påla dem bære egne drakter med gult merke og særskilte hatter. Men i situasjoner som debatten ovenfor – hvor argument skulle møte argument – hadde jødene et rikt arsenal med argumenter. Det ble forfattet en rekke polemiske verk for å imøtegå den kristne misjonsoffensiven.

Sitater ut av kontekst, og jødisk polemikk

I både debatter og i polemiske verk hevdet kristne at en rett lesning av Tanaḳ, vitnet i seg selv om kristendommens sannhet. Mot dette svarte jødiske lærde at kristne tok sitater ut av sin rette kontekst og leste Bibelen symbolsk der meningen var bokstavelig. Jødene var også fullt klar over at deres kristne motparter leste Tanaḳ i latinsk oversettelse, og kritisert stadig unøyaktigheter i denne oversettelsen.

I tilfeller hvor kristne tok filosofien til inntekt for eget syn, og hevdet at kristendommen rasjonelt kunne bevises å være sann, svarte jødene med kritikk av inkarnasjonslæren og treenighetslæren. Ingen av disse to doktrinene kunne forsvares rasjonelt, mente de jødiske polemikerne.

Det tredje argumentet rettet mot jødene var det mest foruroligende: Tydet ikke de kristne dominante posisjon og jødenes tilsvarende svake posisjon på at kristendommen var den rette religion? Til dette svarte jødene at de opp gjennom historien hadde møtt mange store og mektige imperier, babylonere, persere, grekere og romere. Disse imperiene eksisterte ikke lengre, men det gjorde det jødiske folk.

Ibn-Shushan-synagoge-toledo

Ibn Shushan synagogen i Toledo, også kalt Santa Maria La Blanca

Pest, massakre og utvisning

Det var dessverre ikke bare gjennom argumentasjon de kristne prøvde å vinne over den jødiske befolkningen. Under Svartedaudens herjinger på midten av 1300-tallet gikk det rykter om at det var jøder som hadde forårsaket pesten gjennom å forgifte brønnene. I 1391 fant det sted en massakre i Sevillas jødiske bydel. Massakrene spredte seg over store deler av landet. Mange ble drept eller tvangskonvertert. De som i all hemmelighet beholdt sin jødiske tro etter tvangskonverteringen – for eksempel samlet seg til et måltid på fredagen og unngikk svinekjøtt – ble senere et offer for inkvisisjonen.  Et avgjørende argument for å utvise jødene fra Spania, var at kjetteri ikke ville forsvinne fra landet så lenge jødene bodde i landet.

I 1492, samme år som Spanias siste muslimske kongerike falt, ble 150 000 jøder nødt til å forlate landet. En stor del dro til Portugal hvor de kun fikk være i fem år, før de også der fikk valget mellom utvising eller konvertering. Andre dro til Nord-Afrika, Det ottomanske riket og Italia.

Viktige forklaringer på det jødiske bosetningsmønstret i middelalderens Europa finner vi dermed både i ideologi og økonomi. Her i Norge er vi godt kjent med vikingtiden – fra 750 til 1066. Dette var en periode hvor skandinaver gjorde hav og elever i Europa utrygge – ingen god tid å være handelsmann. Da vikingferdene tok slutt på midten av 1000-tallet, kunne imidlertid handel gjenopptas. Da var det også et behov for den kompetansen og de handelsnettverkene jødene besatte.

Etableringen av jødiske bosetninger i Vest-Europas førte til et ønsket resultat. Handelen vokste, nye byer spratt opp og det ble etablert et handelsborgerskap.

Tidspendelens svingninger og nye hjemland

Flere land i Europa trengte jødisk kompetanse og åpnet armene for de utviste jødene. Her vil jeg trekke frem Polen og Litauen. Dette var land som ikke i samme grad hadde blitt preget av korstogsideologien i vest. Tvert imot, de hadde selv blitt utsatt for angrep fra korsfarne.

Og ikke bare fra dem. Mongolenes herjinger på 1200-tallet hadde også forårsaket store ødeleggelser. Polen trengte dyktige håndverkere og handelsmenn. I 1264 utstedte grev Boleslav V av Polen det såkalte Kalish-statuttet som skulle sikre en jødisk innvandring til landet. Statuttet innehar handelsfrihet, rett til å opprette synagoger, skoler, rituelle bad og gravplasser. Det ble også forbudt å beskylde jøder for å drepe kristne barn for å bruke blodet deres i sine religiøse ritualer.

De polsk-litauiske jødene stod på 1600- og 1700-tallet for en av den jødiske kulturs mest kreative faser. Her oppstod fromhetsretningen hasidisme og dets motstykke, den intellektuelle mitnagdim-bevegelsen. Det polsk-litauiske området ble det demografiske sentrum for verdens jøder. Det var jøder fra Polen og Litauen som hovedsakelig etablerte eller gjenetablerte jødiske samfunn i Vest-Europa, blant annet her i Norge. Det var jøder fra nettopp Polen og Litauen som slo seg ned i norske byer slutten av 1800-tallet. Jøder, hvis forfedre – kan man tenke seg – en gang i middelalderen hadde studert jødisk lov ved Rashis skole i Troyes, hadde handlet langs Rhinens bredder og feiret Pesaḥ i Paris og London et halvt årtusen tidligere.

Vidar Alne Paulsen, Jødisk Museum i Oslo

Les første del her

Les andre del her