Del 1: Først med det siste, både kunsterisk og teknisk

En times kjøretur fra dagens Roma ligger Ostia Antica, det gamle antikke Romas havneby. Etter Romerrikets fall ble byen gradvis forlatt og etterhvert fullstendig dekket av mudder og slam, men Ostia huser noen fantastiske skatter.

Blant annet finner vi der Europas eldste synagogeruin. Italia har den dag i dag et av verdens eldste jødiske samfunn, italkim. Det har vært en kontinuerlig jødisk bosetning i landet i over 2000 år – dette er eksepsjonelt i europeisk sammenheng. Den lange tilstedeværelsen gav Italias jøder mange bein å stå på. Noen yrker – håndverk, handel og legekunst– mistet aldri sin popularitet hos italkim. Det fantes også jøder som drev med landbruk, men de utgjorde ingen stor gruppe.

Dukket det opp ny teknologi, var ikke italienske jøder redde for å kaste seg over mulighetene slike nyvinninger førte med seg. Det gikk for eksempel ikke mange år etter boktrykkerkunsten hadde blitt oppfunnet, før det hadde blitt etablerte egne jødiske trykkerier i landet. Venezia ble viden kjent som viktigste senter for trykking av hebraiske bøker, en posisjon byen beholdt frem til 1700-tallet.

Poeten Immanuel Romano og  tilhørighet

Det italienske-jødiske samfunnet produserte også en rekke diktere og lærde. Her vil jeg trekke frem Immanuel Romano (1261-1328) – tenker og poet. Immanuel snakket italiensk, hebraisk, arabisk og latin. Han interesserte seg for matematikk, astronomi, legevitenskap og teologi. Men det var som poet han virkelig blomstret. Immanuel var den første som skrev sonetter på hebraisk. I hans samling med hebraiske dikt, Mehaberot, finnes et visjonsdikt kalt Ha-Tofet ve-ha-Eden (Helvete og paradis). Diktet er tilsynelatende inspirert av Dantes Gudommelige komedie. Diktets hovedperson, en eldre mann på 60 år, bekymrer seg for hvilken skjebne han vil gå i møte etter døden. For å stilne hans bekymringer kommer hans nylig avdøde venn Daniel til ham. Daniel leder den eldre mannen gjennom helvete og fører ham helt frem til paradisets blomstrende enger.

I middelalderen var Italia delt opp i en rekke stater – Venezia, Genova, Firenze, Pisa osv. Denne politiske fragmenteringen er også en viktig forklaring på hvorfor det har lykkes å bevare et jødisk liv i landet. For utvisninger av jøder – som vi skal høre mer om senere –var heller ikke ukjent i Italia. Men ble man utvist fra  et område, fantes det ofte muligheter i et annet.

Italia har hatt kontinuerlig jødisk bosetning i over 2000 år – dette er eksepsjonelt i europeisk sammenheng.  I tidlig middelalder var det sør i Italia man fant den største jødiske befolkningen, men i løpet av perioden forflyttet flere og flere jøder seg til den nordlige del av halvøya. I Nord-Italia fikk de selskap av trosfeller fra andre europeiske land. Den dynamiske og voksende økonomien i de nordlige byer krevde tilgang på kapital. Her kom jødene til å spille en viktig rolle.

Hvorfor ble pengeutlån en jødisk spesialitet?

Den katolske kirke åpnet opp for en type forretningsdrift som i løpet av 1100- og 1200-tallet kom til å bli en eksklusiv jødisk næringsvei: pengeutlån mot renter. Dette er en aktivitet som har gitt opphav til fordommer som henger ved den dag i dag: «Jøder er flinke med penger» eller mindre sjenerøst: «Jøder er glad i penger».

Det var kristen teologi selv som la grunnlag for jødisk pengeutlån. Den katolske kirkes forbud mot å gi lån mot renter stammer fra 5. Mosebok hvor det står: «Av utlendingen kan du ta rente, men av din bror må du ikke ta rente». Både kristne og jøder forstod forbudet slik at det var lov til å gi lån på tvers av trosgrenser. Det vil si: Jøder kunne låne til kristne.

Konger og fyrster i Frankrike, England og Tyskland inviterte jøder til sine riker for å stimulere økonomien gjennom handel og pengeutlån. Slik ble det etablert jødiske samfunn i disse landene –  dette er opphavet til de askenasiske jødene (Askenas er det hebraiske ordet for Tyskland).

Englands første jøder kom til landet sammen med Wilhelm erobreren og normannerne etter 1066 og etablerte seg etter hvert i 28 engelske byer. Det første engelsk-jødiske samfunnet eksisterte bare i 200 år, men er til gjengjeld det best dokumentere jødiske samfunnet fra middelalderen.

Bernkastel-kues

Fra tyske privilegier til korsfarernes herjinger

Situasjonen i Tyskland minner om Italias. Tyskland var et lappeteppe av kongeriker, bystater og bispestater – med en keiser på toppen. Keiseren fikk utover middelalderen fikk mindre og mindre makt. Den politiske fragmentering bevarte et jødisk liv i området gjennom hele middelalderen og frem til moderne tid – til tross for perioder med forfølgelser og massakre i en rekke tyske byer.

Fra nettopp Tyskland, nærmere bestemt byen Speyer ved Rhinen, har vi bevart en invitasjon fra den lokale biskopen til jødene i nabobyen om å bosette seg i hans by. Biskopen sier rett ut at han ønsker jøder til byen for å øke dens ære og vekst. Han lovet de som ville slå seg ned i byen å bygge en beskyttende mur rundt deres kvartal. De skulle få kristne tjenere og ansatte, eie hedenske slaver, handle hvor de selv ønsket, og deres leder, kalt archisynagogus, skulle ha rett til å løse disputter innad i det jødiske miljøet, og megle i disputter mellom jøder og kristne.

Betingelser av denne typen var helt nødvendige for etableringen av jødisk liv. Lederne for de jødiske samfunnene over hele Europa tok seg selv av opprettelsen av synagoger og skoler, rituelle bad og sørget for tilgang på rituelt slaktet kjøtt. Speyers biskop levde også opp til sine løfter om beskyttelse 12 år senere – 1096 –  da de første korsfarerne ankom byen. Korsfarerne drepte 10 av byens jødiske befolkning, men biskopens soldater lyktes i å forsvare den resterende jødiske befolkningen. Speyer var dog et unntak. Jøder i andre tyske byer ble utsatt for oppfattende overgrep og massakre. Korsfarerne drepte over 5000 tyske jøder på sin reise mot Det hellige land.

Dette var den mørke baksiden ved den fragmenterte politiske virkeligheten i Tyskland. Det fantes ingen sentral autoritet som kunne hindre volden å spre seg over et større område.

Les andre del her

Vidar Alne Paulsen, Jødisk Museum i Oslo