Midt på sommeren har vi en markant sørge- og fastedag i den jødiske kalenderen. Fastedagen Tisha Beav, som ordrett betyr datoen den niende dagen i måneden Av, markerer dagen der romerne i år 70 brente ned tempelet i Jerusalem. Men gir det mening å fastholde minnet på denne måten? Bør man heller legge historier om gamle dager, tempeltjeneste og Jerusalem bak seg?
Faste og sorg
Minnet om tempelet i Jerusalem har i snart totusen år vært en sentral del av det jødiske religiøse og nasjonale narrativet. Tisha Beav er selve dagen der tempelet i Jerusalem ble lagt i ruiner. Dagen markeres med faste fra kveld til kveld – i praksis 25 timer – der man ikke spiser eller drikker. En helt tvers gjennom trist dag. Under gudstjenestene i synagogen i dette døgnet sitter man på gulvet i synagogen. Man leser Klagesangene fra Tanaḳ. Det leses også kinot som er en samling av bønner som best kan beskrives som skrik av sorg fra dypet av våre alles indre.
Det har vært – og er stadig – helt avgjørende for jødedommen og holde fast på minnet. Derfor opptrer Jerusalem og tempelet som en integrert del av bønner, ritualer og ikke minst i folklore og narrativ.
Bønner
Den jødiske bønneboken – siddur – har året rundt tungt innslag av bønner som knytter seg til tempelet og Jerusalem. I amida, som er den sentrale og viktigste bønnen i de tre daglige gudstjenestene, er temaet i 4 av de 19 velsignelsene direkte knyttet til visjonen om gjenoppbyggingen av Jerusalem og tempelet. I tilleggsbønnen musaf på nymånedsdager og helligdager er vesentligste temaet nettopp offertjenesten i tempelet.
Den mest kjente bønnen er uttrykket fra haggada – bønnene/tekstene som leses i hjemmene ved måltidet ved feiringen av Pesaḥ:
Leshana haba’a birushalajim – neste år i jerusalem!
Folklore
Det finnes en historie fra det attende århundres Øst-Europa om foreldrene til brud og brudgom som inviterer til bryllup. I invitasjonen fremgår det at bryllupsseremonien og -festen vil finne sted i Jerusalem. Under står det med små bokstaver en tilføyelse at hvis Jerusalem og tempelet mot forventning ikke er gjenoppbygd til datoen for bryllupet, vil vielsen i stedet foregå i den lille polske landsbyen der de bor.
Å se tilbake for å kunne se frem
Minnet om Tempelet og Jerusalem er limet som har holdt sammen det jødiske folket i en snart totusenårig diaspora, spredt ut i alle verdensdeler. Det er en dypere mening i at et folk må kjenne og forstå sin historie for å kunne bygge en fremtid.
