Denne artikkelen finst òg på nynorsk
Jom Kippur er en av de viktigste helligdagene i den jødiske kalenderen. Den går også under navnet botsdagen eller forsoningsdagen, og symboliserer den siste muligheten til å få tilgivelse fra Gud for handlinger begått i året som gikk. Dette innebærer selvransakelse over hvordan man er i møtet med andre mennesker og hvordan man oppfører seg. Etter en 40 dager lang prosess for å få tilgivelse fra både Gud og medmennesker er det på Jom Kippur vi håper og ber om at vi har oppnådd dette – det blir ikke stort mer dramatisk for jøder enn dette.
Hvorfor feirer man Jom Kippur?
Tilgivelsesprosessen og botsdagen går helt tilbake til Moses’ tid. Syv uker etter flukten fra Egypt var jødene klare for å motta Tora og sto ved foten av Sinaifjellet og ventet på Moses som hadde gått opp på fjellet for ta imot De Fem Mosebøkene fra Gud. Moses drøyde lenger enn folket hadde forventet og de bygde derfor en gullkalv som en erstatning for Moses, eller kanskje til og med en avgud. Avgudsdyrkelse var forbudt, og det ble nødvendig å be om Guds tilgivelse. Den første Jom Kippur, dagen når jødene ber om tilgivelse og forsoning, var dermed et faktum.[1]
Hvilke skikker følger man til Jom Kippur?
Vi ber om tilgivelse og «vender tilbake»
Tshuva på hebraisk betyr å returnere, eller vende tilbake. Tshuva betegner det å gjøre bot i jødedommen. Dårlig oppførsel skaper en distanse mellom Gud og mennesket, og mennesker imellom. Når mennesker angrer, beklager sin oppførsel og gjør ekte følt bot er det som om de vender tilbake til Gud.
Men før man kan be Gud om forlatelse, må man be dem man har såret om tilgivelse. Det er kun mennesker som har makten og muligheten til å tilgi hverandre, Gud kan ikke tilgi deg for noe galt du har gjort mot en annen person, det er kun den personen som kan tilgi.
Tilgivelses- eller tilbakevendingsprosessen, som skissert av Maimonides[2], består av tre stadier: Bekjennelse, anger og et løfte om ikke å gjenta det man gjorde feil. Den som virkelig har gjort bot og lært av sine feil, sier Maimonides, er den som finner muligheten til å gjøre den samme feilen, eller begå den samme synden igjen, men unngår å gjøre det.
Så ber vi en hel del…
Bønn hjelper oss å fokusere. Bønnene i jødedommen minner oss om hva som er det sentrale i våre liv: Når vi går til synagogen blir vi minnet om betydningen av familie, frihet, fred, tilgivelse og vår tilknytning til det hellige land, samt Jerusalem. På Jom Kippur står vår anger og ønsket om tilgivelse sentralt i bønne ritualene i synagogen. Vi starter med å be rett før solnedgang og utover kvelden. Vi kommer så tilbake neste morgen og ber nesten hele dagen, med bare et par timers pause midt på dagen.
For å avslutte helligdagen blåser vi i shofar som er et instrument laget av hornet på en vær. Shofaren er den siste påminnelsen, og siste sjanse, til å be om tilgivelse for året som var.
Siste måltid før fasten
Som alle andre dager i den jødiske kalenderen begynner Jom Kippur ved solnedgang. I løpet av den dagen da Jom Kippur begynner er det påbudt å spise minst ett måltid. Jom Kippur er en fastedag, og det siste måltidet før fasten heter seudat hamafseket som direkte oversatt betyr «måltidet som avbryter».
Forbud på Jom Kippur – selvpåført ubehag
Hvorfor faster man så på Jom Kippur? Jo, fordi det står: “På den tiende dagen av den syvende måneden (jom kippur) er botsdagen… og dere skal påføre deres sjel lidelse…”[3]
Dette høres nok mer grusomt ut enn det egentlig er. En bedre forklaring, men mindre bokstavelig, er selvpåført ubehag som følge av avholdenhet. Grunnen til avholdenheten er at man skal så langt som mulig skille seg fra det jordiske og daglige. Etter at man har gjort et oppgjør med sine medmennesker, skal man fullt og helt dedikere seg selv til å gjøre opp gjøre med seg selv og Gud. Ifølge Talmud holder man seg unna det følgende på Jom Kippur: Bruken av (1) lærsko og (2) kremer, (3) samleie, (4) vaske seg og (5) å spise og drikke.[4]
Barn, høy risiko gravide kvinner, de som er syke eller de som av medisinske grunner ikke er i stand til å faste skal selvsagt ikke faste.
Innledning til Jom Kippur: Lystenning
Det er vanlig å tenne to lys i hjemmet og velsigne disse ved innledningen til Jom Kippur.[5] Å tenne to lys, hadlakat nerot på hebraisk, er den vanlige måten jødedommen signaliserer at vi skiller mellom vanlige dager og helligdager. Det er også vanlig å tenne et ekstra lys til minne om kjære som har gått bort, kalt «ner neshama» (sjelelys).
Hvorfor er Jom Kippur så viktig?
Vi vil ofte feile når det gjelder å leve opp til både Toras etiske standard og våre egne etiske forventninger. Med frihet følger gale beslutninger. Jødedommen forklarer hva vi gjør vi når vi mislykkes. Med Jom Kippur blir vi bedt om å erkjenne feilene som er blitt gjort, reparere skadene vi har forårsaket og å komme oss videre. Dette skal resultere i at vi lærer av våre feil og vokser som mennesker.
Jom Kippur skal også bidra til å styrke vårt forhold til våre medmennesker. I tiden før Jom Kippur er fokus rettet mot skrantende forhold til dem vi står nær. Vi manes til å finne det moralske motet som kreves for å be om unnskyldning. Andre krefter må tas i bruk for å lykkes med å tilgi. Gudstjenestene i løpet av Jom Kippur er personlige øyeblikk mellom oss selv og Herren. Filosofen Alain de Button (1969-) skrev at “Jom Kippur er én av de mest effektive psykologiske mekanismene noensinne utformet for løsning av sosiale konflikter”.[6]
Vår muntlige lære forteller oss at “en som andre mennesker fryder seg med, han fryder også Gud seg med”.[7] Jom Kippur bidrar derfor til forsoning mellom oss og Gud, samt mellom oss og våre medmennesker. Uten en slik fastsatt dag, er det et spørsmål om vi ville ha lagt ned alt det arbeidet som kreves for å reparere våre skrantende forhold.
[1] Andre Mosebok, 32
[2] Kjent Rabbiner og Filosof, Spania 1135-1204 e.vt
[3] Tredje Mosebok, 23:27
[4] Babylonsk Talmud Yoma, 73b
[5] Shulchan Aruch OC, 610:1
[6] Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion
[7] Fedrenes Ordspråk, Avot, 3:13
