Troen på den ene, sanne Gud er selve fundamentet i jødedommen.
Jødenes stamfar Abraham er verdens første erklærte monoteist. Men vi mener Gud er utenfor menneskets empiriske erfaringsverden. I noen sammenheng bruker man begrepet den transendente Gud. I jødisk forståelse er enhver beskrivelse av Gud irrelevant, absurd og meningsløs.
Det er et paradoks at enhver beskrivelse av Gud pr. definisjon er begrensende. «Gud er snill» er en menneskelig beskrivelse av en menneskelig egenskap. Likevel finner vi i Toraen og andre deler av Tanaḳ uttrykk som «Guds finger», «Guds vrede» m.fl. Disse uttrykkene brukes i mangel av bedre ord, men skal kun forstås som bilder, ikke bokstavelig.
Derfor knytter sentrale jødiske religionsfilosofer heller «negative attributter» til Gud dvs. negasjoner eller en måte å sette ord på hva Gud ikke er. En jødisk filosof fra middelalderen uttrykte det slik: «Han er ikke legemlig, ingen legemlige egenskaper kan knyttes til ham og det finnes overhode intet som kan sammenliknes med ham».
Vi kan ikke se, kjenne eller forstå Gud, men derimot hans skaperverk. Vårt forhold til Gud er selve erkjennelsen av Guds eksistens og dermed forpliktelsen til å tjene Gud gjennom å overholde de ulike reglene i jødedommen i form av påbud og forbud.
