Ifølge jødisk religiøs lov er jøder er forpliktet til å be til faste tider tre ganger om dagen. Man ber for det meste på vegne av det jødiske folket, istedenfor seg selv. Det aller beste er for jøder å be sammen med – i ortodokse forsamlinger skal det være minst ti menn, i liberale forsamlinger minst ti personer, uansett kjønn.
Hvordan ber jødene?
Jødedommen praktiseres generelt gjennom å overholde religiøse påbud og forbud, og bønn er et av disse religiøse påbudene. Bønnen foregår til faste tider, og man leser faste bønner, dvs. at man ikke selv improviserer innholdet i bønnen. Jøder kan naturligvis be til Gud også utenfor denne rammen, dvs. med egne ord og på eget valgt tidspunkt, men en slik bønn er da ikke en del av jødedommens religiøse regler og forpliktelser.
Et jødisk «gudshus», dvs. stedet jøder holder felles gudstjeneste, kalles for en synagoge. Selve ordet har røtter i det greske ordet for forsamling , i denne kontekst forsamlingshus. Det er ikke nødvendig å være i en synagoge for å kunne holde en jødisk gudstjeneste, men det er likevel ønskelig at man ber sammen, og de fleste bønnene er skrevet i flertallsform.
De faste bønnene finner vi i den jødiske bønneboken, siddur, og bønnene er skrevet på hebraisk med en oversettelse til det lokale språket. Bønneboken er ikke fastlagt av hver enkelt synagoge eller menighet, men er felles for alle jødiske menigheter. Imidlertid har jøder levd spredt omkring i verden i mer enn to tusen år og det har derfor – ikke unaturlig – utviklet seg litt ulike tradisjoner for gudstjenestene, bønnene og dermed for innholdet i siddur. Her i Norge følges det som kalles askenasisk tradisjon som kan karakteriseres som europeisk tradisjon med opprinnelse i Tyskland og Sentral-Europa.
Faste bønner til faste tider
Det er tre daglige bønner: Morgen-, ettermiddags- og kveldsbønn. På Shabbat og de jødiske helligdagene er det en ekstra bønn som kalles Tilleggsbønnen (mussaf på hebraisk). Tidspunktet for Tilleggsbønnen er etter morgengudstjenesten, og i praksis varer morgengudstjenesten på Shabbat og helligdager lenger når man tilføyer Tilleggsbønnen – ofte over to timer.
Hvorfor ber man så ofte?
De viktigste delene av de daglige bønnene fikk sin form og innhold helt tilbake til tiden rundt år 70 e.v.t. da Tempelet i Jerusalem ble ødelagt av romerne. Selv om gudstjeneste i synagoger allerede fantes på det andre tempelets tid, ble tempelets ødeleggelse et avgjørende skille for formen på jødisk gudstjeneste. Uten tempelet var det ikke lenger mulig å ha gudstjeneste i form av ofringer, og gudstjenesten i synagogen overtok som den eneste formen for felles gudstjeneste.
Slik ble rammen for den gudstjenesten vi fortsatt har, satt. Siden det hadde vært to daglige felles ofringer i tempelet, nemlig morgen og ettermiddag, ble morgen- og ettermiddagsgudstjenesten innstiftet til samme tidspunkter på dagen med samme navn[1]. Offertjeneste foregikk ikke i tempelet på kvelden etter mørkets frembrudd, likevel var det ulike typer ild som stadig brant og lagde røyk, og man innstiftet derfor kveldsbønnen for å markere denne kveldsaktiviteten.
Men hvis man vil uttrykke sine følelser overfor Gud, er det ikke litt motstridende å da måtte be faste bønner, om og om igjen, til faste tider? Hva hvis man ikke føler for å be til den fastsatte tiden? Svaret på dette ligger i selve ordet gudstjeneste: Å tjene Gud. Bønnen er derfor en viktig del av alle påbudene og forbudene fra Toraen som er selve omdreiningspunktet for jødedommen i praksis. Det betyr ikke at bønn ikke kan og bør være spontan og inderlig, men man skal ikke glemme at bønn er en måte for mennesker å tjene Gud på. Jøder ber også spontant at Gud skal helbrede de syke, mange ber i situasjoner hvor de føler for det. Som sagt er ikke denne typen bønn en del av jødedommens religiøse forpliktelser og regler, men har i alle tider vært en del av både jødisk folklore og jødisk religiøst uttrykk.
Hvorfor ble bønnen stille?
Jødisk bønn i den formen vi kjenner i dag begynte å ta form så langt tilbake som det fjerde århundre f.v.t. hvor rammen for en bønn som opprinnelig inneholdt 18 velsignelser ble lagt, og ble fastlagt rett etter Tempelets ødeleggelse i år 70[2] f.v.t., da 18 velsignelser ble til 19 Denne bønnen har blitt kalt «den stående bønnen» fordi man står når man ber den og «den stille bønnen» fordi man leser den i stilhet. Det refereres til denne bønnen i Talmud, når begrepet «bønn» eller «bønnen» nevnes uten at det refereres spesifikt til hvilken bønn det er snakk om, la oss her bruke betegnelsen den stille bønnen.
Alle 18 velsignelser er en bønn med eget tema, som for eksempel kunnskap (vi ber Gud om at vi skal tilegne oss kunnskap), tilgivelse, helse, gjenoppbygging av Jerusalem, jordbruket (vi ber om regn for at jorden skal gi oss mat), osv.
Bønnen er tvers gjennom skrevet i flertallsform, og leses av alle, og for alle. Temaene er universelle på samme tid som de angår hver og en av oss.
Den stille bønnen er det sentrale elementet i alle gudstjenestene, dvs. morgen, ettermiddag, kveld og tilleggsbønnen på Shabbat og helligdager.
Shema – Hør Israel
Jødedommen har en ingen trosbekjennelse. Det nærmeste er Shema. som er det første ordet i setningen fra femte mosebok «Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er én»[3]. Shema betyr altså «hør», og Shema-erklæringen er hjertet i jødedommen og jødisk tro siden den erklærer den absolutte monoteisme. Å lese Shema er et eget religiøst påbud som ikke er avhengig av, eller nødvendigvis knyttet til, de andre daglige bønnene. Da innholdet i de faste gudstjenestene – de daglige bønnene – ble fastlagt, valgte man å knytte lesingen av Shema direkte til morgenbønnen og kveldsbønnen, siden det religiøse påbudet om å lese Shema gjelder morgen og kveld. Lesing av Shema er derfor en sentral del av og et høydepunkt i både morgengudstjenesten og kveldsgudstjenesten.
Siddur – bønneboken
Fastlagte bønner til faste tidspunkter gjør at man trenger en bønnebok. Den jødiske bønneboken kalles siddur. Selve ordet siddur betyr egentlig å ordne, eller noe som er ordnet, som innebærer at boken er meget strukturert. Bønnene til de daglige gudstjenestene står ofte først, deretter bønner som er spesielle for shabbatgudstjenesten, helligdagsbønner, bønner for spesielle anledninger osv. Siddur inneholder vanligvis mer enn de bønnene som leses ved gudstjenestene. Her finner vi bordbønnen, andre velsignelser for mat og drikke, bønner knyttet til andre anledninger som for eksempel bryllup, brit mila (rituell omskjæring av gutter), begravelse osv.
Bønnene er skrevet på hebraisk. Den store fordelen ved dette er at den jødiske gudstjenesten dermed er universell, dvs at man leser det samme uavhengig av hvor man befinner seg i verden. Imidlertid er det langt fra alle jøder som kan lese og/eller forstå hebraisk. Det er for eksempel kun et mindretall av jødiske nordmenn som forstår hebraisk. Noen flere klarer å lese, men det er som sagt langt fra alle som forstår hva de leser. Siddur finnes i mange oversettelser, bl.a. til engelsk, dansk og svensk. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo jobber med å lage en siddur med norsk oversettelse.
Ansiktet vendt mot Jerusalem
Når jøder ber foregår det med ansiktet vendt mot Jerusalem. Vi finner denne nesten to tusenårige kilden i Talmud:
En blind person eller en person som ikke klarer å orientere seg skal vende hjertet sitt til sin himmelske far … en person som er utenfor det hellige landet skal vende seg og hjertet sitt i retning Landet Israel … en person som er i Landet Israel skal vende seg og hjertet sitt i retning Jerusalem … en person som er i Jerusalem skal vende seg og hjertet sitt i retning Tempelet … en person som er i Tempelet skal vende seg og hjertet sitt mot det mest hellige rommet i Tempelet (der Steintavlene ble oppbevart) … summen av dette er at hele det jødiske folket vender seg og sine hjerter mot ett sted[4].
Ansiktet skal vendes mot Jerusalem spesifikt når man ber den stille bønnen, man trenger ikke å ha nesen vendt mot Jerusalem mens man leser de andre tekstene som inngår i gudstjenesten. Siden det ikke alltid er like enkelt å bygge synagoger som vender mot Jerusalem, må hver og en selv ta ansvar for å vende seg i riktig retning når man reiser seg for å lese den stille bønnen. Man skal også vende seg mot Jerusalem når man ber bønnen hjemme, etc.
Hva skjer i en Gudstjeneste?
Gudstjenesten i synagogen kan ledes både av en lekmann, en rabbiner eller en kantor. En kantor er en person som kombinerer religiøs livsførsel med god sangstemme (tittelen kantor kommer fra det latinske ordet for å synge, canere)
For å kunne definere en gudstjeneste som en felles gudstjeneste må det være minst 10 voksne menn til stede, som i denne sammenheng betyr gutter fra fylte 13 år og oppover. Det kan synes noe merkelig, kanskje gammeldags, at denne reglen gjelder bare for menn. Dette er en gammel jødisk tradisjon som stadig praktiseres i ortodokse synagoger, som i synagogen i Oslo. Hos andre retninger innenfor jødedommen, slikt som tradisjonell, reformert, rekonstruksjonistisk eller liberal, teller også kvinner i felles gudstjeneste.
Kantoren leder lesingen av de bønnene som utgjør gudstjenesten. Noen steder leser han hele bønnen høyt, andre steder leser han typisk første og siste delen av de ulike tekstene for å angi hvor man er i gudstjenesten.
I forbindelse med gudstjenesten på Shabbat og de jødiske helligdagene leser kantoren, og andre med spesiell kompetanse, høyt fra Toraen.
Hvis man ikke er kjent med formen og innholdet i en jødisk gudstjeneste, kan den ofte virke ganske så hektisk. Folk snakker seg imellom, man sjekker kanskje ut hvem som er singel, små barn løper ofte rundt. Dette reflekterer at synagogen også fungerer som den jødiske minoritetens felles arena og samlingsted. Det er langt fra alle som kommer til gudstjenestene som vil definere seg som spesielt religiøse. Alle har sine grunner til å komme til synagogen, noen kommer ofte, noen mer sjeldent, noen en gang om året, noen kommer kanskje enda mer sjeldent. Felles for dem alle er at de vil bevare sin jødiske identitet, samt omgås andre jøder.
[1] Babylonsk Talmud, Berachot 26B
[2] Babylonsk Talmud, Berachot 28B
[3] Femte Mosebok, 6.4
[4] Babylonsk Talmud, Berachot 30A
