hebraisk

Hvordan staver man egentlig Chanukkah/ḥanukka? Og hvordan uttales det?

På dette nettstedet har du helt sikkert møtt på mange fremmedord. Alt fra høytider, til matretter, til religiøse tekster. De fleste av disse er på hebraisk, men enkelte er også på arameisk eller jiddisk. Disse språkene bruker ikke det latinske alfabetet, men et eget hebraisk alfabet. 

Det hebraiske alfabetet

Det hebraiske alfabetet består av 22 bokstaver. Fem av disse har i tillegg egne former når de kommer på slutten av et ord. Man leser fra høyre mot venstre, slik som arabisk og andre semittiske språk. En ting som er litt annerledes, er at alfabetet i utgangspunktet ikke inneholder noen vokaler! Men i den tidlige middelalderen ble det utviklet et system kalt nikkud, som indikerer hvilken vokallyd det skal være i hver stavelse og også uttalen av enkelte konsonanter som kan uttales på to forskjellige måter (bet, ב, kan uttales som b eller v og shin, ש, som s eller sh osv.). Noen av bokstavene er stumme og indikerer kun at det skal være en vokal der. 

Det er imidlertid enkelte lyder på hebraisk man ikke har på norsk, og derfor heller ikke har symboler for i alfabetet vårt. Ett eksempel er den hebraiske bokstaven ḥet, ח, som representerer en slags harkelyd, samme lyd som i [Johann Sebastian] Bach. Det er derfor uklart hvilke latinske bokstaver man skal bruke når man transkriberer hebraiske ord med bokstaven ḥet. Tidligere har det vært vanlig å bruke ch, men iblant har folk feilaktig uttalt det mer som en sj-lyd, slik som i champagne.

Ny siddur og ny standard for transkribering

Høsten 2021 fikk vi for første gang en norsk oversettelse av siddur, bønneboken som brukes i gudstjenester. Tidligere har norske jøder brukt enten svensk, dansk eller engelsk oversettelse. I anledning synagogens 100-årsjubileum, og etter nesten ti års arbeid, ble endelig den norske sidduren lansert. I den forbindelse bestemte vi oss for å innføre en ny transkriberingsnorm av hebraisk. Vi håper at dette vil bli den nye standarden på norsk, både i skolevesenet, journalistikken og akademia. Dette bidrar til at stavingen av hebraiske fremmedord blir mer intuitiv, konsekvent og helhetlig. Samtidig vil det gjøre det enklere å uttale ordene korrekt.

Her er en fullstendig oversikt over hvordan vi transkriberer hebraiske bokstaver:

transkribering

Som vi ser, er det enkelte duplikat-lyder. Både taf, ת‎, og tet, ט, uttales som t. Og både kaf, כ, og ḥet, ח,‎ uttales som harkelyd. I bibelske tider ble disse lydene uttalt forskjellig, men i moderne hebraisk skiller vi ikke mellom dem. Enkelte jødiske samfunn, for eksempel det jemenittiske, har imidlertid i større grad bevart disse forskjellene.

Ḥ og ḳ betegner altså begge en harkelyd. Om du ikke klarer å uttale dette, anbefaler vi å uttale dem som henholdsvis h og k. Dette er på grunn av det språklige opphavet til de forskjellige hebraiske bokstavene, slik at det blir feil å uttale kaf som h selv om harkelyden trolig er nærmere h enn k. Det er dessuten vanlig å skarre på r-ene.

For at stavingen ikke skal bli unødig komplisert, bestemte vi å ikke inkludere stumme bokstaver i transkriberingen. For eksempel er det mange hebraiske ord som slutter på en stum he, ה.

I tillegg har vi som nevnt en rekke små symboler, nikkud, for å indikere en bestemt vokallyd. Som vi ser nedenfor, skrives de som regel under den hebraiske bokstaven, men i enkelte tilfeller også over eller inni bokstaven.

transkribering

Merk at der vi transkriberer med bokstaven o, skal det uttales som en norsk å. Likeledes, der vi transkriberer med bokstaven u, skal det uttales som en slags rund o, eller “ou”.

Forskjellen mellom de ulike e- og a-lydene er hovedsakelig om det er en lang eller kort vokal. 

Apostrof i midten av et ord indikerer at vokalene skal uttales individuelt. For eksempel om det er to identiske vokaler etter hverandre, slik som i ordet ha’arets. Eller for å vise at det ikke er diftong når to vokaler kommer rett etter hverandre, slik som i ordet ha’ets.

Jom kippur uttales dermed omtrent som jåm ki-pour. 

På hebraisk ligger som regel trykket på siste stavelse. Men på jiddisk ligger trykket i stedet gjerne på nest siste stavelse. Med moderne hebraisk uttale er trykket dermed på stavelsene jåm og pour, mens på den tradisjonelle ashkenasiske uttalen som mange norske jøder bruker, er det kun trykk på stavelsen “ki”.

Det har også vært mye uklarhet i når det skal være stor forbokstav. Vi benytter kun stor forbokstav ved egennavn, for eksempel navn på bøker (Tora), bønner (Shema, Hallel) osv. Mens man på engelsk bruker stor bokstav for høytider, gjøres dette ikke på norsk. Derfor skriver vi ḥanukka, ikke Ḥanukka.

Taḳles – Kom til poenget!

Så nå vet du hvordan man staver ḥanukka. Liten forbokstav, h med prikk under og ingen stum h på slutten. Det uttales med harkelyd, og u-en utales som en “ou”.