Hva?  Ber Jødene på hebraisk?

I de fleste synagogene rundt om i verden foregår gudstjenesten på hebraisk. Hvis man ikke forstår hebraisk, må man som jøde be på hebraisk? Og hvorfor ber vi ikke på norsk, som passer bedre for oss i Norge enn hebraisk?

Må man be på hebraisk?

I følge jødisk lov kan man si Shema og andre bønner på et hvilket som helst språk. Rabbinerne forklarer at det er fordi man bør be med følelser og bønnfalle, og for å gjøre det må vi forstå det vi leser og ber.

Derimot sier jødisk lov at den ukentlige Toradelen må leses opp høyt på hebraisk.

Men rabbinerne har alltid forklart hvor viktig det er å be på hebraisk, blant annet fordi bønnen originalt ble skrevet på hebraisk,  og  oversettelser kan ofte endre meningen av bønnen. Opp gjennom historien har jo folk sagt og skrevet ned bønner på sitt eget språk. For å minnes de døde sier vi daglig Kaddish (Refererer vanligvis til De Sørgendes Kaddish, en jødisk bønn som etterlatte sier når ens nærmeste har gått bort), en bønn som ble utviklet rundt det andre templets tid og er skrevet på språket de fleste jøder snakket da, nemlig arameisk.

I de fleste synagoger i verden utføres gudstjenesten på hebraisk, og bønnebøkene er også på hebraisk.  Rabbi Samson Raphael Hirsch (Tyskland, 1808-1888) forklarer at språket ikke blir endret i den offentlige bønn fordi det er en plikt og en oppgave å lære barna våre den bønnen vi lærte fra foreldrene våre, uten å endre den.  I tillegg, hvis hver menighet oversatte bønnene til sitt eget språk, ville alle disse jødiske menighetene be på forskjellige språk og dermed skille seg fra hverandre. Noe av det flotte med jødedommen over hele verden er at man har  kontakt med hverandre gjennom felles bønn, og hvis gudstjenestene var på forskjellige språk ville dette gå tapt og skillet ville bare vokse med tiden. At jøder ber på samme språk, uavhengig av hvor i verden man befinner seg, forsterker kontakten mellom alle jøder i verden.

Foto: Tom Lund. Siddur med svensk oversettelse

Man kan, altså be på andre språk, men. . .

Innenfor det jødiske lovverket finnes det altså mulighet for å endre språket i bønnen, fordi det er viktig å forstå hva vi ber om. Men, å beholde felleskapet er også viktig, derfor ber man på hebraisk, slik det tradisjonelt har vært brukt som bønnespråk. Den enkelte som vil be bør først og fremst gjøre en innsats for å lære hebraisk og da vil han forstå bønnene på det opprinnelige språket. Det er målet. Men hvis noen likevel ikke forstår hebraisk og vil forstå det han leser og ber, kan han be ut fra en oversettelse i stedet for bare å lese ord han ikke forstår.  Men som fellesskap vil vi fortsette å be på det språket våre forfedre har bedt på, og det språket våre brødre og søstre i hele verden ber på.