I det norske språket er det vanlig å si at bibelen består av to deler: Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det er heller ikke uvanlig å si at den kristne bibelen består av både Det nye testamentet og Det gamle testamentet, mens jødenes bibel kun har Det gamle testamentet. Imidlertid bruker ikke jøder betegnelsen «Det gamle testamentet». Siden Det nye testamentet ikke inngår i jødedommens hellige skrifter, gir det heller ikke mening å kalle deres skrift for «Det gamle testamentet».
Jødene kaller sine hellige skrifter for Tanaḳ. Tanaḳ er ikke et vanlig ord på hebraisk, men en sammensetting av den første bokstaven i de tre delene av TaNaḲ: T for Toraen som er de fem mosebøkene, N for «nevi’im» som er det hebraiske ordet for profetene og K for «ketuvim» som er det hebraiske ordet for skriftene.
Det foregikk lange diskusjoner blant datidens rabbinere om hvilke bøker som skulle inkluderes. For eksempel var det en stor diskusjon om Esters bok skulle være en del av Tanaḳ. Gud er ikke nevnt en eneste gangen i hele Esters bok, likevel endte diskusjonen opp med at Esters bok ble med i Tanaḳ.
