Ifølge Igbo-jødene i Nigerias muntlige tradisjon, er de etterkommere av Ira Eri, Gad Ben Yaakov Avinus femte sønn. Mange Igbo tror at deres forfedre kom fra Israel via Sør Europa til Nigeria ca. 800 år f.vt, og at ordet Igbo (uttalt Ibo), er en forvrenging av ordet Ivri. Selv om Igbo- stammen i dag hovedsakelig består av kristne, som følge av et par århundrer med intens misjonering, tror de fleste Igbo selv at stammen nedstammer fra jøder.
Mange likheter og 60 synagoger
Uansett om er riktig eller ikke, er det per i dag mellom 5,000 og 10,000 Igbo som praktiserer det man kan kalle halaḥisk jødedom. Fenomenet oppsto for bare 20 år siden, og allerede nå har de rukket å etablere 60 synagoger. De fleste praktiserende jødene kom via Messiansk kristendom og ble omvendte da en stor Sabbats-vekkelse gikk gjennom landet.
Når man ser på de Igbo- tradisjonene som eksisterte før kristendommen kom, er det mange likheter med jødedommen. Siden Igbo religion og kultur fortsatt er mest muntlig, har Remy Ilona, en advokat og jødisk Igbo, brukt årtier på å samle likhetene og skrive dem ned. Dette er et viktig arbeid, og må gjøres før tradisjonene forsvinner. Blant annet peker han på at Igbo omskjærer guttebarna når de er åtte dager gamle, de sitter Shiva og har en fest som varer i en uke hvor de bare spiser usyret brød, og har dessuten fest i en løvhytte. Remy mener at Igbo jødene, eller Jubos, vender tilbake til jødedommen, og at de dermed ikke behøver å konvertere.
Rike ressurser, fordelt på de få
Nigeria har kontinentets største økonomi målt i BNP. Det er også det afrikanske landet med flest innbyggere, nær 170 millioner. Som Norge er Nigeria rikt på olje og gass, men grunnet utstrakt korrupsjon kan de fleste ínnbyggerne se langt etter velstanden, godene er grovt skjevfordelt. Store deler av landet har hverken elektrisitet eller innlagt vann, og der hvor de har elektrisitet, har de det ofte bare noen timer om dagen.
Nigeria er på mange måter delt i nord og sør; med Islam som majoritetens religion i nord, og kristendommen i sør. De tre største folkegruppene er Fulani, som for det meste er muslimske: Yoruba, som holder på noe av sin gamle religion men er for det meste kristne, og Igbo, som altså stort sett er kristne. Det meste av oljen produseres i Nigerdeltaet, som tradisjonelt har vært en del av Igbo territoriet. I 1967-70 var det borgerkrig i landet, og tre millioner Igbo døde som et resultat av konflikten.
Isolert som jødisk samfunn, men internett bringer verden nærmere
Det er fortsatt politiske og etniske spenninger i Nigeria, og det er i Nord Nigeria at den muslimske terrorist-gruppen Boka Haram opererer. Mange av synagogene befinner seg nettopp i hovedstaden Abuja, som ligger midt i landet, og som Boka Haram har klart å innfiltrere. Sikkerhetshensyn gjør at det er vanskelig å leve et jødisk liv i Nigeria. Hvis man ikke tilhører kristendommen eller islam kan man bli beskyldt for å være en del av en kult. Så selv om Igbo jødene ikke skjuler at de er jødiske, averterer de det ikke heller. Det er ikke et lett valg å praktisere jødedommen i Nigeria. Mange medlemmer i synagogen må være sin egen arbeidsgiver, eller være ansatt hos andre medlemmer i synagogen fordi de ellers ikke kan få fri for å feire Shabbat på fredager.
Til gjengjeld har internettet gjort det lettere for disse nye, eller gjenoppdagede, jødene å lære mer om jødedommen. Synagoger er blitt etablert, stammen møtes til gudstjenester på Shabbat og helligdager hvor de ber på hebraisk, ofte til tradisjonelle Igbo melodier. En av de mest kjente synagogene heter Tikvat Israel. Drivkraften bak synagogen er Sar Habakkuk Nwafor som eier jorda synagogen står på, og bor i et hus ved siden av. Han har hatt mangeårig kontakt med en konservativ rabbiner i USA; Rabbi Gorin, og med en organisasjon som heter Kulanu. Kulanu støtter isolerte jødiske samfunn, som i India, og i Italia hvor etterkommere av jøder som en gang ble tvunget til å konvertere til kristendommen, nå gjenoppdager sine jødiske røtter.
Kosher uten infrastruktur og dypfryser
Gjennom Kulanu har menigheten, og andre menigheter i Nigeria, fått Siddurim og andre bøker, inkludert Sifrei Tora. Utdannelse og studier er en verdi som historisk har vært høyt verdsatt blant flere av stammene i Nigeria. De som har penger sender barna til skoler i utlandet, spesielt til England og USA. De jødiske samfunnene som har fått jødiske bøker studerer dem seriøst og intenst, og har i løpet av kort tid tilegnet seg store mengder kunnskap, og de praktiserer og diskuterer halacha.
Hvis vi tror det er vanskelig å holde kosher i Norge, tenk på hvor vanskelig det er i Nigeria hvor det er dårlig infrastruktur. Det finnes ingen som kan schita, og uten en pålitelig strømforsyning kan man heller ikke importere frossent kjøtt. Store deler av Igbo spiste ikke svin tidligere heller, men de praktiserende Jubo har alle sluttet å spise kjøtt, og spiser kun fisk, så lenge fisken er kosher. Da den ortodokse rabbineren Ari Z. Zivotofsky besøkte landsbyen Obufalo, hvor det er hverken innlagt strøm eller vann, var det store interne diskusjoner hvorvidt en av de lokale fiskene var kosher. Heldigvis fant de fiskeskjell rundt nakken på dem, så fisken kunne spises!
Igbo-jødene: Selvlærte, stolte og ekte
Det finnes ingen nigerianske rabbinere: problemet for dem som har fått plass på institusjoner som Jewish Theological Seminary i USA, er at de ofte ikke får visum til å studere i landet. Den ultra-ortodokse gruppen Chabad har en rabbiner i Abuja, og de har i de siste årene vært mer involvert med lokalbefolkningen enn i tidligere år.
William Miles, som skrev boken «Jews of Nigeria: An Afro-Judaic Odysse» kaller Jubo for verdens første «Internett- jøder» fordi det var gjennom internettet de lærte om Rabbinsk jødedom, og lærte seg selv Hebraisk. Så langt har ikke Jubosene blitt akseptert som jøder av de rabbinske myndighetene i Israel. Dette fordi Igbo, i motsetning til for eksempel Beta Israel, ikke har noen registrert jødisk aktivitet. Miles sier at «det spiller ingen rolle for dem. De er glade for å opptre, praktisere og tilbe som jøder.»
Kilder: https://kulanu.org/communities/nigeria/
William Miles, «Jews of Nigeria: An Afro-Judaic Odysse», Markus Wiener Publishers (November 14, 2012)
