Italia er det eneste landområde utenfor Midtøsten,  som har hatt sammenhengende jødisk bosetting i mer enn 2,000 år. Italki – de italienske jødenes språk – er et samlebegrep for alle italiensk- jødiske dialekter. ”Italki” eller ”judeo-italiensk” er tekniske betegnelser på dette romanske språket.

Hvem var de første jødene i Italia?

De første sporene etter de italienske jødene finnes i Roma og videre sydover. De eldste romerske jødene var både slaver og frie menn og kvinner. De livnærte seg som håndverkere, bønder og handelsfolk. Jødene i Sør-Italia utgjorde et særlig viktig bindeledd i handelen mellom Europa og Midtøsten. Både Julius Cæsar, Augustus og Agrippa var tolerante overfor sine jødiske undersåtter, de tillot jødisk bosetning hele i Romerriket. I år 212 ga Caracalla de romerske jødene fulle borgerrettigheter.

Språkets endringer i middelalderen

Før Vest-Romerrikets fall hadde alle italienske byer av betydning en jødisk minoritet. Jødene var så godt integrert at man ikke har klart å spore hebraisk litterær aktivitet lenger tilbake enn til 800-tallet. Den økte interessen for hebraisk språk, talmudiske studier og jødisk religiøs praksis utover i middelalderen, skyldtes nyankomne jødiske flyktninger fra den muslimske ekspansjonen i Nord-Afrika.

Alvorlige forfølgelser startet med innføringen av kristendommen som romersk statsreligion på 300-tallet. Opp gjennom hele middelalderen var de italienske jødenes skjebne avhengig av den katolske kirkens og de verdslige fyrstenes luner. Men forholdene bedret seg på slutten av middelalderen – de autonome bystatenes herskere oppdaget jødiske pengeutlånernes økonomiske og politiske ekspertise.

Italki som samlebegrep

Den italienske renessansens betydningen for utviklingen av jødisk liv og kultur kan ikke overvurderes.  Man må til 1800-tallets Tyskland for å finne maken til vitenskapelig og kulturell blomstring. Spesielt bemerkelsesverdig er denne utviklingen når vi vet at de italienske jødene var nødt til å bo i ghettoer, med unntak av i Liverno.  Jødene måtte også betale særskilte skatter, og hadde forbud mot å inneha bestemte yrker, gifte seg med ikke-jøder, og studere Talmud.

Italki er et samlebegrep for alle italiensk- jødiske dialekter. ”Italki” eller ”judeo-italiensk” er tekniske betegnelser på dette romanske språket. På folkemunne ble språket som regel kalt ”ladino”, ”volgare” eller ”la’az” – som betyr fremmed. ”Italkim” er betegnelsen på datidens italienske jøder. Samtidig favnet betegnelsen jøder bosatt i land og områder utenfor Italia – som Sveits, Slovenia, Sør- Frankrike, på Corsica og på Malta. I dag brukes italkim som betegnelse på israelske jøder av italiensk herkomst.

Hebraisk grunnfjell og italiensk tilhørighet

En antar at italki overtok som dagligspråk for de italienske jødene på 900-tallet, med oppblomstringen av den jødiske kulturen som følge av den nord-afrikanske innvandringen. Med renessansen spredte italki seg nordover i Italia. Men etter 1700-tallet avtok den daglige bruken av språket i hele landet, og ble erstattet av den lokale varianten av italiensk. Grunnstammene av verb og substantiv er som regel hebraisk, men følger italiensk bøyningsmønster.

Eksempler er ”axlare” -å spise, ”dabberare” – å snakke, og ”lekhtire” – å gå. Skrifttegnene er hebraiske, og italki har fått flere ord og begreper fra ladino og jiddish. Italiensk språk har store dialektforskjeller, og hvert lokale jødiske samfunn snakket sin egen variant av italki, inspirert av den lokale italienske dialekten. En helt spesiell form for italki er bagitto, Livorno-jødenes språk. Bagitto inneholder sterke innslag av spansk og portugisisk. Språket speiler de livornesiske jødenes betydning som handelsforbindelser mellom de toskanske hertugene og marrano-jødene i Spania og Portugal.

Liturgiske tradisjoner og vakker poesi

Italki som jiddish var først og fremst kvinnenes språk. I sin omgang med ikke-jøder benyttet mennene vanlig italiensk. Alt mens hebraisk var det viktigste språket til liturgiske formål. Med tiden satt italki likevel preg på religiøs litteratur og poesi, og synagogene som fulgte det romerske ritualet for bønneordning og melodier ga liturgien navnet ”nusaḥ italki” – versjon. Dermed refererer italki  både til et eget språk, og en egen liturgisk tradisjon. De italienske synagogene følger ulik liturgisk tradisjon -de fleste er sefardiske, de bruker spanske eller portugisiske ritualer. I nord er ashkenazisk liturgi mer utbredt, mens en håndfull synagoger i Roma og Midt-Italia benytter nusaḥ italki.

Nusaḥ italki kalles også for ”Minhag bnei Roma” – Romas barns tradisjon, som viser den romerske opprinnelsen. Nusaḥ italki består dermed av bønner og ritualer som i mye større grad enn nusaḥ sefardi og nusaḥ ashkenasi er beslektet med tempeltjenesten i Jerusalem. Nusaḥ italki er svært rik på piutim – lyrikk og poesi som leses i tillegg til de fastlagte bønnene. Mange av disse piutim er forfattet av spanske poeter som Yehuda Halevy, Shlomo Ibn Gabirol og Moshe Ibn Ezra. Men tekstfortolkning i henhold til nusaḥ italki regnes likevel for å ligge noe nærmere ashkenasisk enn sefardisk jødedom.

Tiden som former og farger

Den autoritative versjonen av nusaḥ italki kom med trykkingen av Bologna-mahsoren (en bønnebok som brukes på Jom Kippur og Rosh Hashana) i 1540.

Senere er mindre endringer kommet til. For det første har mahsoren blitt utvidet til å gjelde  hverdager og shabbat i tillegg til helligdager. For det andre ble en spesiell velsignelse over staten Israel inkorporert etter 1948.

Den eldste kjente teksten skrevet på italki er Shabbetai Dennolos filosofiske verk ”Sefer Hakhmoni”, en kommentar til Sefer Yetzirah. Men italki ser ut til å ha blitt benyttet primært til å oversette hebraiske verk. En sentral utgivelse var Moses de Salernos oversettelse av Maimonides’ More Hanevuim i 1250. Tana ble naturligvis også gjort tilgjengelig for de som ikke kunne lese hebraisk, oversettelsen inneholder også ord og begreper fra fransk, vulgærlatin og lokale italienske dialekter. Denne blandede italki-versjonen av Tana dannet grunnlaget for oversettelsen av den kristne Bibelen til italiensk etter reformasjonen.

Nusaḥ italki til hverdags og shabat i Jerusalem

Etter 1500-tallet ble italki stadig mindre brukt til verdslige litterære formål, og i dag regner en med at færre enn 4,000 individer bruker italki som dagligspråk. Imidlertid har nusaḥ italki holdt seg som foretrukket liturgi for et betydelig antall jøder i Roma og Livorno. Nusaḥ italki har også dannet grunnlaget for gresk-jødisk liturgi. Enkelte små grupper av italki-kyndige jøder finnes langs hele kysten av det nord-østlige Middelhavet, i tillegg til i det italiensk-språklige Sveits.

Til Rosh Hashana i 1941 ble nusaḥ italki for første gang brukt under bønn i Jerusalem. Etter andre verdenskrig ble den usedvanlig vakre synagogen i Conegliano i Nord-Italia demontert og satt opp igjen i Jerusalem. Den tjener nå som hovedkvarter for israelske jøder av italiensk opprinnelse. Her følges nå nusaḥ italki både til hverdags og shabat, og det vesle italki-miljøet som står under beskyttelse av Diasporamuseet i Tel Aviv,   bidrar til det israelske språklige, liturgiske og kulturelle mangfoldet.