Jødene på Malta omtales ofte som det eldste jødiske samfunnet i verden utenfor Israel. De første jødene kom trolig til landet sammen med fønikiske bosettere for mer enn 3500 år siden.

Det finnes flere arkeologiske bevis på at det fantes jøder på Malta i antikken, blant annet inskripsjoner og menorah- figurer på gravlunder ved Valletta og Birzebugga.

Det var jøder på Malta-arkipelagoet både under romansk, bysantisk og arabisk styre. Araberne erobret øynene i  år 870, språket maltesisk er basert på arabisk. Malta som samfunn har vist en relativt stor toleranse for andre religioner. Spesielt da araberne hadde makten ble jødene verdsatt; de fikk arbeide i de forskjellige offentlige etatene, og det fantes til og med en jødisk vizir – et embete  på høyest mulig nivå i samfunnet.

Kampene om Malta og de jødiske skriftlærde

I 1090 erobret normannerne øyene og drev araberne ut. Malta ble gjort til et lydrike under Sicilia og ble i de neste 400 årene solgt til en rekke ulike føydalherrer – de franske angevinerne, det tyske Hohenstaufen-huset, og fra 1287 kongeriket Aragon.  Aragon ble forøvrig slått sammen med Castilla i 1469, og Malta ble da en del av det spanske riket. På denne tiden hadde den jødiske befolkningen blitt forholdsvis stor, det bodde 500 jøder på Malta og 350 i Gozo.

I middelalderen var nesten alle legene på Malta jøder, inkludert øyas ”sjefslege”, Abraham Safardi. Ellers drev mange maltesiske jøder med salg og handelsvirksomhet. En del av dem eide også sin egen landparsell og drev med landbruk. Jødene på Malta slapp å bo i ghettoer, de hadde det relativt godt sammenlignet med jøder i andre land, men var pålagt å gi dyre gaver til høyere statsansatte hvert år. Det ble skrevet mange dokumenter av jøder, ofte på maltesisk med hebraisk skrift. Mange av disse dokumentene oppbevares i dag i katedralmuseet i Medina, noen av dem skrevet helt tilbake på 1300-tallet.

Troens makt og den mistenkelige handelen

En av de mest kjente jødiske innbyggerne på Malta i middelalderen var Abraham ben Shmuel Abulafia. Han var født i Saragossa i Spania i 1240, men bosatte seg i Comino på Malta. Abulafia proklamerte seg selv som Messias og hevdet at de messianske tidene ville komme i år 5050 (dvs. 1290 e.v.t). Han drømte om å utviske forskjellene mellom jødedommen, kristendommen og islam. I 1280 dro han til Suriano for å omvende paven Nikolai den 3. til jødedommen. Paven var lite mottagelig og ga ordre om at Abulafia skulle brennes. Mens bålet ble forberedt døde paven plutselig av hjerteinfarkt, og Abulafia ble sluppet fri. Han dro tilbake til Malta der han skrev en del filosofiske, kabbalistiske og grammatiske verk.

Den tidlige toleransen for de maltesiske jødene ble stadig mindre, lik utviklingen i Spania og Portugal sent på 1300- og på 1400-tallet. I år 1370 begynte den nye biskopen i Messina, Francesco Papalla, å implementere ønsket til keiser Fredrik II, nemlig at jøder skulle bære et rødt merke på klærne. Han forbød også jødiske menn å barbere seg, slik at skjegget ble et synlig skille mellom dem og katolikkene. Det at den jødiske befolkningen hovedsakelig drev med handel, og hadde regelmessig kontakt med land som Aleksandria, Tripoli og Tunis, gjorde dem mistenkelig i inkvisisjonens øyne. I 1492 konfiskerte den spanske regjeringen all jødisk eiendom og kastet alle jøder ut av Spania og Malta.

Ingen vet hvor disse jødene dro, men det antas at en del av dem reiste til Sicilia, der det fantes et betydelig jødisk samfunn. Det er heller ikke umulig at flere konverterte til kristendommen. For etter frigjøringen bar kristne familier på øya navn som Attard, Ellul, Salamone og Meli. Mens den første samtidige presidenten på Malta het Mamo, også det et navn som bærer bud om jødisk opprinnelse.

Malta-kirke-åker

Sjørøvere, slaver og hemmelige agenter

I 1530 ble øyene leid ut av Karl V av Spania til Johanitterordenen til evig tid. Den militante munkeordenen hadde blitt kastet ut av Det hellige land på 1200-tallet, deretter fra Rhodos av ottomanene i 1522. Som en del av ordenens kamp mot de vantro kapret ridderne båter som seilte i området og tok passasjerene som gisler, blant dem flere jødiske handelsmenn. Gislene ble brakt til Malta der de ble holdt inntil noen betalte løsepenger for dem.

Organisasjonene Pidion Shevuim, jødiske organisasjoner for frigivelse av fanger opprettet i middelalderen, fikk nå en mer formell status. Organisasjonene sendte agenter fra Venezia, Livorno og Amsterdam til Malta med mindre pengebeløp til jødiske gisler. Dette mens Pidion begynte å forhandle om fangenes løslatelse.

Det sier seg selv at dette var en svært gunstig økonomisk ordning for ridderordenen. De holdte ofte gislene i årevis for å presse opp prisen. Malta ble derfor det eneste landet i verden der majoriteten av den jødiske befolkningen var slaver. ”Frie” jøder som ønsket å besøke øya måtte søke tillatelse fra stormesteren i Johanitterordenen.  De besøkende fikk bare adgang til byen gjennom det som også i dag kalles ”the Jews’ Sallyport” i dagens hovedstad Valletta.

Napoleons kanoner og britenes flåte

I 1798 erobret Napoleon øyene på vei til felttoget sitt i Egypt. Han ba først om nødhavn for å få forsyninger, men så snart han kom inn i Valletta, rettet han kanonene mot sine verter. Stormesteren Ferdinand von Hompesch zu Bolheim kapitulerte, og Napoleon sørget for å ta med seg alt som ordenen eide, og som var flyttbart. Han etablerte samtidig en fransk administrasjon på Malta som åpnet for at jøder kunne bosette seg på øya.  Kort tid etter gjorde malteserne opprør mot franskmennene som måtte forskanse seg bak murene i Valletta. Storbritannia sendte ammunisjon og hjelp til opprørerne, og etter hvert også flåten sin for å blokkere øyene. I 1800 kapitulerte franskmennene og øyene ble et britisk protektorat. Under britisk styre bosatte det seg flere jøder på Malta, de kom fra Gibraltar, England, Nord- Afrika, Portugal og Tyrkia.

Den moderne jødiske befolkningen på Malta er etterkommere av disse innflytterne, tallmessig ble de aldri så mange som før de ble kastet ut i 1492. I 1846 kunne de imidlertid invitere en rabbiner fra Tripoli, Josef Tajar, til å bli øyas første offisielle rabbiner siden inkvisisjonens dager. Hans synagoge holdt først til i Vallettas hovedgate, men ble senere flyttet til en annen bygning i Spir Street. Den jødiske gravlunden i Kalkara, som ble opprettet i 1565, var fortsatt i bruk på 1800-tallet.

Malta-kveld

Revolusjonenes ofre og kvinnen på galleriet

Det jødiske samfunnet på Malta var ganske fattig. Revolusjonene i Ungarn, Frankrike og Tyskland brakte en strøm av jøder til Malta i 1848. Rabbi Josef Tajar og hans samfunn innså at de ikke var i stand til å dekke behovene til den voksende menigheten, og ba om midler fra rabbinatet i London. En av velgjørerne var Sir Joseph Montefiore. Han hadde besøkt Malta med sin kone Judith i 1835, da det bare var fem jødiske familier der. På besøkstidspunktet var det kun mulig å få til en minjan hvis besøkende handelsmenn fra Marokko var tilstede, og Lady Judith som eneste kvinne satt på damegalleriet.

Rabbi Josef begynte å registrere fødsler, dødsfall og bryllup i samfunnet. Loggbøkene hans er tatt vare på i arkivene ved universitetet i Southampton.

Mens 2.verdenskrig herjet i Europa var Malta det eneste landet som ikke forlangte visum fra jøder som flyktet fra nazistene. Malta ble derfor en frihavn for tusenvis av jøder fra Europa. Maltesiske jøder kjempet sammen med den britiske hæren i krigen. Siden 1950-tallet har Malta og Israel hatt gode politiske og økonomiske relasjoner. For eksempel har israelske landsbrukseksperter deltatt i utviklingsprosjekter på Malta.

Historiens avtrykk i en etterlengtet synagoge

I 1979 ble flere bygninger i Valletta, blant annet den daværende synagogen, rasert i forbindelsen med en veiutvidelse. Menigheten var uten bønnehus i fem år, men på den tiden hadde Israel en ambassade på Malta og tillot at høytidenes gudstjenester ble holdt der. Etter en større penge- innsamlingsaksjon fra Maltas jøder og givere fra andre land, fikk menigheten kjøpt en leilighet som ble forvandlet til synagoge. Da den ble åpnet i 1999 var det første gang på mer enn 500 år at det jødiske trossamfunn på Malta hadde egen eiendom.

I dag er det rundt 30 jødiske familier i landet. Mange av disse menneskene er gamle – deres barn og barnebarn har bosatt seg i andre verdensdeler. Menigheten er en blanding av sefardisk og askenasisk, og av ortodokse og reformerte tradisjoner. Det holdes shabbats– og høytidsgudstjenester, en felles seder under Pesaḥ og en treplantingsseremoni under Tu Bishvat.

 

Tekst av Laurence Habib