Del 2: Fra pengeutlån til anklager om ritualmord

Situasjonen på andre siden av Rhinen, i Frankrike, var en helt annen under det første korstoget. Til tross for en rekke jødiske bosetninger og det faktum at en stor del av korsfarerne var franske, forteller de jødiske krønikene kun om ett angrep på jødene i landet. Dette fant sted i byen Rouen. Den franske kongen hadde kontroll over sitt territorium. Men denne sterke kongelige kontroll, og muligheten til å gi en ordre som så ble gjennomført, kunne få alvorlige konsekvenser hvis kongen bestemte seg for å vende seg mot sin jødiske minoritet.

Nord-Frankrike var det viktigste området for de franske jødene – demografisk, kulturelt og økonomisk. Men det fantes også et lite jødisk samfunn sør i landet med røtter tilbake til antikken. Dessverre vet vi lite om disse jødene, men vi at dette miljøet produserte en rekke lærde menn.

Den spansk-jødiske oppdagelses-reisende, Benjamin av Tudela, reiste på midten av 1100-tallet på en ferd som brakte ham fra Spania helt til India. På turen dro han også gjennom Sør-Frankrike. Her forteller han om et særlig høyt nivå av Tora-studier. Fra andre kilder vet vi at jødisk mystisisme ble studert i regionen. Her faller det naturlig å trekke frem boka Sefer bahir, et verk forfattet sent på 1100-tallet eller tidlig på 1200-tallet. Her diskuterer blant annet forfatteren reinkarnasjon innen jødedommen.

Rashi

Litografi av Rashi

Kunnskapsutveksling og syndige penger

Den største tenker fra fransk middelalder ble imidlertid født i nord, i byen Troyes. Hans navn var Rabbi Solomon ben Isaac, bedre kjent under akronymet Rashi. Rashi skrev kommentarer til både Tora og til Talmud. Kommentarene har vært formative i studiet av disse verkene frem til våre dager. Han opprettet en skole som ble et senter for studier av jødisk lov, og hadde nær kontakt med læresteder i Tyskland.

Kontakten mellom jødiske samfunn var ikke bare gunstig for lærdomsutveksling, men også en forutsetning for rollen jødene spilte som handelsmenn. Handel hadde fra tidlig av vært en betydelig næringsvei også for de franske jødene. Men etterhvert ble pengeutlån viktigere også i dette landet.

Som tidligere nevnt, tillot den katolske kirke jøder å drive med pengeutlån mot rente. Men den katolske kirke var (og er) en stor organisasjon – fra paven på toppen til den lokale sogneprest på bunnen. Det var ikke alle som forsto hvorfor det var lov for jøder å drive med pengeutlån, men ikke kristne. Var ikke pengeutlån mot rente i seg selv en synd – uansett hvem som ga lånene?

Hedninger, tvang og grove rykter

På samme tid som det blir rettet kritikk mot denne praksisen, dukket de første ritualmordanklagene opp – påstander om at jøder myrdet kristne barn i forbindelse med sine religiøse ritualer. I 1171 blir 30 jøder anklaget og henrettet for drapet på et kristent barn i den nord-franske byen Blois – dette var kun basert på et rykte. Det fantes ikke engang et lik eller andre indikasjoner på at noen faktisk hadde blitt drept.

Når man hører om denne typen fiendtlighet fra den kristne befolkningen, kan man undre seg over hvorfor det i det hele tatt fantes jøder i katolske områder. For jødene var et unntak. De var den eneste tolererte religiøse minoriteten i det katolske Europa. Hedninger som slo seg ned i kristne land, eller som på grunn av erobringer havnet under kristent herredømme måtte la seg døpe eller forlate landet. Muslimer i kristne land ble før eller senere tvunget til å konvertere til kristendom eller bli forvist.

Augustin og jødene som vitner

Det at man i det hele tatt åpent for jødisk tilstedeværelse i den katolske midte, skyldtes i stor grad teologen Augustin av Hippo. I sitt store opus, Gudsstaten, setter han den gudsentriske jødiske historien som motstykke til den polyteistiske gresk-romersk historie. I hans verk er det jødene som kommer best ut av den sammenligningen. Jødene hadde riktignok avvist Jesus og forårsaket hans død, men de hadde i det minste anerkjent den ene og sanne gud.

Augustin mente av den grunn at jøder skulle leve en beskyttet tilværelse innen det kristne samfunn. Han viste til et vers i Bibelen for å begrunne dette: «Slå dem ikke i hjel, for at mitt folk ikke skal glemme det! Bruk din makt og la dem flakke omkring, og styrt dem ned, Herre, du vårt skjold!» (Salmenes bok, 59:12).

Gud ønsket, i følge Augustin, at jødene skulle spares slik at de kunne vitne om den kristne sannhet. Vitne gjorde de på to måter: Ved å insistere på at Jesaja, Jeremia og de andre profetene talte Guds ord, fungerte jødene som sannhetsvitner for den kristne lære. Jødene hadde riktignok ikke fullt ut forstått profetenes budskap – at det barnet Jesaja spådde skulle bli født av en jomfru allerede var født, altså Jesus – men ved å insistere på den jødiske bibelen Tanaḳ var guddommelig inspirert, fikk de kristne et mektig retorisk våpen i forsøket på å bringe sannhet til den hedenske verden.

Den andre rasjonaliseringen for å tillate jøder å bo blant de kristne, var betraktelig mer negativ. Jødene hadde i følge Augustin syndet voldsomt ved å ikke anerkjenne Jesus – og ved å ha bidratt til hans død. De ble av den grunn straffet av Gud. Han tok fra dem deres land og spredte dem til alle verdens hjørner. Slik skulle jødene leve, som en advarsel om hvilken skjebne som ventet den som ikke mottok Jesu lære.

Brennende-bok

Forvisninger og 10 000 hebraiske dokumenter i flammer

Det augustinske synet på jødenes rolle i den kristne verden rådde grunnen frem til 1100-tallet. Men samtidig med at flere jøder etablerte seg i Nord-Europa – og forfølgelsen av kjettere ble intensivert – begynte en rekke teologer å tenke annerledes rundt jødenes posisjon. Og de var ikke alle enige med Augustin om at jødene skulle tolereres. Den engelske teologen Alexander av Hales mente at jøder ikke kunne leve blant kristne. Han stilte spørsmålet: «Hvordan kan man forfølge hedninger i det hellige land samtidig som man tillater de som myrdet og korsfestet Jesus å bo blant oss?». Alexander påstod at jøder begikk blasfemi mot Gud. Av den grunn skulle de forvises fra det kristne samfunn.

Han trakk også frem Talmud, den muntlige lære, som begynte å bli kjent blant kristne teologer på denne tiden. Verket inneholdt i følge Alexander krenkende og anti-kristelige passasjer. Dette var han ikke alene om å mene.

I 1236 dukket Nicholas Donin opp ved pavens hoff. Donin hadde konverterte fra jødedommen til kristendommen og kjente godt til de jødiske skriftene. Hans hensikt med besøket var å gjøre paven kjent med Talmud og få verket forbudt i kristent område. I følge Donin inneholdt Talmud blasfemiske uttalelser mot Jesus og Maria. Paven sendte brev til biskopen i Paris og lederne for de to dominerende munkeordenene i byen, dominikanerne og fransiskanerne. De tre institusjonene fikk beskjed om å undersøke Talmud. Det endte med at Talmud ble stilt for retten og dømt i 1242. 24 fulle vogner med rundt 10 000 hebraiske manuskripter ble brent.

På dette tidspunktet hadde kirken allerede forbudt kristne å bo eller arbeide i jødiske eller muslimske hjem. Muslimer og jøder hadde også fått påbud om å ha på seg klesplagg som viste deres religiøse tilhørighet.

Den onde sirkelen

Men det var ikke bare kirken som la innskrenkninger på jødisk liv. Også verdslige myndigheter gjorde livet vanskeligere. Til en viss grad var de påvirket av den katolske kirkes offensiv, men også drevet av økonomiske interesser.

I 1182 utviser den franske kongen jødene fra deler av Frankrike. I forkant av utvisningen konfiskeres jødenes gods og det blir krevd løsepenger for å gi det tilbake. Utvisningsordren ble riktignok omgjort 16 år senere, men praksisen med å konfiskere gods og kreve løsepenger fortsatte kongene med.

Kongen i Frankrike og kongen i England var jødenes beskyttere, men det var ikke altruisme som drev dem. De så på den jødiske befolkningen som en inntektskilde. Utover på 1200-tallet ble jødene skattlagt tyngre og tyngre. For så å kunne betale kongen, ble de nødt til å kreve inn renter og lån fra sine skyldnere. Dette drev igjen opp den anti-jødiske stemningen i befolkningen. Jødene befant seg helt ufrivillig i en ond sirkel.

Et økt press fra geistlige, anti-jødiske holdninger i befolkningen og en synkende økonomisk nytteverdi for kongene, var utslagsgivende for utvisningen av jødene fra England i 1290 og fra Frankrike i 1306.

Vidar Alne Paulsen, Jødisk Museum i Oslo

Les tredje del her

Les første del her