Av Alexander Levi

Den 15. januar 2013 satt jeg på flyet til Shanghai. Jeg hadde aldri vært i Kina før, det nærmeste jeg hadde vært var faktisk en helgetur til Istanbul. Egentlig var ikke Kina en destinasjon jeg hadde vurdert å reise til med det første, men da forespørselen kom, var det vanskelig å takke nei. Etter planen var det snakk om et 3-måneders opphold ved Shanghai-kontoret til advokat- firmaet jeg jobber i. “Farvel, vi sees om 3 måneder”,  sa jeg til venner og kjente. Da jeg omsider flyttet hjem til Oslo, hadde jeg bodd i Shanghai i 2 år.

Asias svar på New York

Shanghai er den desidert mest moderne og vestlige byen i Kina og blir ofte omtalt som Asias svar på New York. Trender kommer og går i stor fart. Unge kinesere river med seg utviklingen i Vesten og gjør den til sin egen før den spyttes tilbake i ny innpakning. Skyskrapere ruver, den ene høyere enn den andre. Det bygges i et enormt tempo for å skape plass til byens voksende befolkning, som allerede har bikket 25 millioner. Ferrarier, Maseratier og Porscher står på rad og rekke i bilkøer, og vestlige luksusbutikker har for lengst inntatt hovedgatene. Den eldre generasjonen sliter med å holde tritt og lurer nok på hva som har skjedd med landet de vokste opp i.

Verdier og Rolex

Kineserne har vært gjennom mye. Tiårene etter andre verdenskrig bar preg av mye nød og fattigdom, og ikke minst frykt. På 1980-tallet, under ledelse av Deng Xiaoping, åpnet landet seg sakte men sikkert mot Vesten. Levestandarden har økt betraktelig, og i dag har den jevne kineser nok mat til seg og sine. Men i mine øyne hersker det en identitetskrise. Felleskapets verdier har i stor grad måttet vike til fordel for materialismen. For i dagens Kina er det kun penger som rår. Dagliglivet er for mange en overlevelseskamp, om ikke bare for fysisk overlevelse, men også for å få råd til neste Rolex-ur. De fleste makter ikke å løfte blikket og se hvordan andre har det – man har nok med å passe på seg og sine.

Are you Jewish? You must be very good at business!

Allerede etter et par uker i byen hadde jeg oppsøkt den første jødiske menigheten jeg kom over (som man gjør, ikke sant?). Det moderne jødiske livet i Shanghai preges av at “menigheten” skiftes ut hvert år ettersom folk kommer og går. Middager og gudstjenester organiseres, og man treffer nye mennesker hver gang man møter opp.

I et land med streng sensur, og år med fraværende religionsfrihet, ble jeg ikke overasket over manglende kunnskap om jødedom. Men stereotypene lever. Etter at mine kinesiske kolleger hadde kommet over den første sjenansen, og våget å stille meg annet enn jobbrelaterte spørsmål, kom det fort frem at jeg var jødisk. “You must be very good at business”. En annen jeg også fikk servert var “å, Karl Marx var også jødisk!”.

Selvfølgelig tok jeg dette med et smil. All PR er vel god PR, og noen stereotyper er bedre enn andre. Men det som fascinerte meg mest av alt, var at disse kineserne, alle intelligente og fra gode Shanghai-hjem, ikke hadde noen anelse om det jødiske livet som hadde utfoldet seg i Shanghai. Og visste ikke at flere av Shanghais store, dog gamle, landemerker, i sin tid ble bygget av jøder.

Fra Baghdad med opium

Det jødiske livet i Shanghai begynte i det små i 1840-årene, som følge av at engelske og amerikanske diplomater banket kineserne sønder og sammen i de såkalte opiumskrigene. Kina gikk på et braknederlag og måtte pent akseptere at internasjonale handelsmenn fikk tilgang til det kinesiske markedet, og Shanghai ble åpnet som en internasjonal by. Det var sefardiske jøder, hovedsakelig med røtter fra Baghdad, som skulle sette det første, og kanskje største, jødiske preget på byen. Især var det Sassoon-familien som ledet an. David Sassoon styrte forretningsimperiet fra Bombay (nå Mumbai) i India, og sendte sønner til verdenshjørnene for å videreutvikle familiebedriften. Til Shanghai sendte han i begynnelsen av 1840-årene sønnen Elias Sassoon, som bygget opp et handelshus som fraktet opium og bomull til Kina, og lastet asiatiske varer tilbake til Europa. Det sies at Sassoon-familien på slutten av 1800-tallet kontrollerte så mye som 70% av den kinesiske opiumimporten. Sassoon-familien tjente også gode penger på fast eiendom, og et av nåtidens mest kjente landemerker i Shanghai, Peace Hotel, som da het Sassoon House, ble bygget av familien i 1929.

Shanghai-okse-bygning

Børs velstand

Silas Hardoon, også opprinnelig fra Baghdad, ankom Shanghai i 1868 og fikk jobb hos Elias Sassoon som pengeinnkrever og nattevakt. Han steg fort i gradene og slo seg opp innen bomullshandel. Men det var i fast eiendom han skulle gjøre det virkelig stort. Flere av de store byggene på Shanghais praktgate, Nanjing Road, ble bygget, og eid, av Hardoon. Da han døde i 1931, etterlot han seg en formue som i dag ville tilsvart utrolige 16 milliarder dollar. En annen sefardisk familie som gjorde det svært godt var familien Kedoorie, også de opprinnelig fra Baghdad og Mumbai. I likhet med så å si alle de andre sefardiske jødene begynte Kedoorie-brødrene også i arbeid hos familien Sassoon. Men snart etablerte de egen virksomhet innen gummiproduksjon, fast eiendom, hotellvirksomhet og elektrisitetsforsyning. Familien har i dag base i Hong Kong og eier blant annet luksushotellkjeden “Peninsula”. Frem til begynnelsen av 1900-tallet var det kun 800-1000 jøder i Shanghai, disse var i overkant velstående i forhold til den øvrige befolkningen. For ordens skyld – ved århundreskiftet var 1/3 av medlemmene av Shanghai-børsen jødiske.

De russiske jødene og fremtidshåp

På begynnelsen av 1900-tallet vokste antallet jøder drastisk. Russiske jøder flyttet via Sibir og den nord- kinesiske byen Harbin til Shanghai for å unnslippe pogromer, revolusjon og borgerkrig. Mellom 1917 og 1925 kom det 5,000 russiske jøder til byen.

Blant jødene i Shanghai var det store forskjeller mellom sefardene som hadde vært i byen i nesten et halvt århundre, og de nyankomne russiske jødene. Sefardene hadde stort sett kommet fra, eller via, det britiske imperiet i Bombay, India. Sefardene snakket engelsk og følte tilhørighet til britene, ikke minst fordi det var England som hadde banet vei for deres muligheter til å lykkes i Shanghai. De nyankomne jødene fra tsarens imperium snakket russisk og kom til Shanghai mer av nødvendighet, enn av opportunisme. De fleste kom uten penger, plan eller lyse utsikter. Men snart blomstret arbeiderklassestrøket Hankow med små jødiske forretninger, som “The Siberian Fur Store” og “Lowenstein’s Grocery”. De som kom tidlig klarte seg ofte best, og mange av de askenasiske immigrantene kunne etter hvert melde flytting til det flottere “French Concession” området.

Importert Antisemittisme

Det blir feil å hevde at det ikke eksisterte antisemittisme i Shanghai, men den var det utelukkende russere eller japanere som sto for. Antisemittisme som fenomen har aldri eksistert idet etnisk kinesiske samfunnet. Det jødiske livet kunne derfor leves fritt i Shanghai. I et fritt og åpent samfunn kunne de nyinnflyttede jødene utfolde seg. Jødisk politisk og sosial aktivitet blomstret langs hele det ideologiske spekteret, fra utopisk sosialisme til revisjonistisk sionisme. I løpet av 1920- og 1930-tallet vokste det naturlig frem en rekke jødiske tidsskrifter, blant annet “Israel’s Messenger”, “Shanghai Jewish Chronicle”, “The Jewish Call”, “Yiddish Almanach”, og “Shanghai Woche”.

Kveld-Shanghai-Junke

Kultur og en nødhavn fra et Europa i flammer

Skillet mellom de to jødiske gruppene ble visket ut etterhvert som de russiske jødene fikk fotfeste. De fleste jødiske skolebarna gikk på den sefardiske skolen, Shanghai Jewish School. De var også aktive i de jødiske speidertroppene, Shanghai Jewish Boy Scout Troops og Shanghai Girl Guide Troop.

Det kulturelle livet blomstret. En egen jødisk radiokanal på engelsk og jiddish gikk på luften et par timer hver dag, og teater – og revyforestillinger ble ofte satt opp. I 1928 opprettet de sefardiske og askenasiske jødene i fellesskap B’nai B’rith Shanghai, B’nai B’rith-losje no. 1102. Denne fikk etter hvert en fremtredende rolle i det jødiske livet. Ikke bare ble det en felles plattform for jødene, losjen drev også det lokale sykehuset B’nai B’rith Hospital.

Portene Åpnes

Rundt årsskiftet 1929-1930 bodde det rundt 6000 jøder i Shanghai. Med nazistenes fremmarsj i Tyskland og spesielt etter at Hitler kom til makten i 1933, økte antallet jødiske immigranter fra Europa til Shanghai voldsomt. Fra 1933 til så sent som 1941 åpnet Shanghai portene for over 30 000 jøder. De fleste kom med skip via Trieste eller Genova på Lloyd Triestino cruiseskip, som ble kjent som “Østens Flyktningeskip”. Andre reiste med den transsibirske jernbanen, med båt til Japan og så over til Shanghai.

Shanghai var nok ikke førstevalget til de europeiske jødene som klarte å komme seg ut, men i løpet av 1930-tallet ble det stadig færre muligheter da de fleste landene stengte grensene sine for immigrasjon. 32 land deltok på Eviankonferansen i 1938 for å finne en løsning på den jødiske flyktningkrisen, kun den Dominikanske Republikk sa seg villig til å ta imot flere jødiske flyktninger. Shanghai ble derfor løsningen for mange, spesielt fordi man ikke trengte visum for å komme inn til byen –immigrasjonsmyndighetene var ikke spesielt velfungerende, noe som bla var en konsekvens av krigen mellom Japan og Kina i 1937.

Konsulene som trosset ordre

Modige enkeltpersoner ble utslagsgivende for at jødiske flyktninger klarte å komme seg ut av det okkuperte Europa. Den kinesiske generalkonsulen i Wien, Dr. Feng-Shan Ho, hadde i likhet med de aller fleste andre diplomater fått beskjed om ikke å skrive ut visum til jøder og flyktninger.  Men han handlet mot ordre, mange jødiske familier kunne derfor forlate Østerrike med et kinesisk visum i passet. Og Japans konsul i Kaunas, Litauen, Chiune Sugihara, delte ut flere enn 3000 reisepass til jødiske flyktninger. flere av disse reiste østover til Shanghai. Både Feng-Shan Ho og Sugihara ble senere hedret av Yad Vashem som “Righteous among the nations”. Blant de som ble hjulpet var vel 400 studenter og rabbinere fra den polske Mir-yeshivaen.  Disse kom seg til Shanghai via Litauen takket være Sugihara. Vel fremme i Shanghai kunne de fortsette studiene i Beit Aharon-syngogen.

Det jødiske samfunnet hjelper til

I motsetning til de jødiske flyktningene som kom tidligere på 1930-tallet, hadde de siste som ankom Shanghai få eiendeler og ingen penger, da dette ble fratatt dem ved avreise. Naturligvis var de som kom seg ut glade for å ha livet i behold, men mange lurte nok på slags liv det skulle bli. Det jødiske samfunnet i Shanghai måtte hanskes med et stort antall nyankomne som trengte mye hjelp. Mat, medisiner, husrom, arbeid– alt måtte ordnes, og det var jødene selv som tok ansvaret. Komitéer ble opprettet og ansvar fordelt. Penger, klær og mat ble donert, og kontakter i USA og Sveits ble brukt til å fremskaffe ytterligere økonomiske midler. Gjennom organisasjonen “The Committee for the Assistance of Jewish Refugees”, som i hovedsak ble finansiert av Jewish Joint Committee i New York, ble mat distribuert og husly organisert. Komitéen ble opprettet i januar 1939 , og administrerte 6 forskjellige flyktningmottak, et stort matdistribusjonsnettverk, sykehus, fødestue, poliklinikk og tannlegesenter.

Livet i Hangkow-ghettoen

Etter at Japan gikk med i krigen i desember 1941, ble mange av de sefardiske jødene internert på grunn av sitt britiske statsborgerskap. Mange av disse ble fratatt eiendommer og penger, og mye av den hjelpen som var blitt gitt til de jødiske flyktningene fra Europa, forsvant. Arbeidsledighet, inflasjon, matvare- priser og elendighet skjøt i været.

I juli 1942, åtte måneder etter Pearl Harbour, ankom Gestapos øverste representant i Japan Shanghai, oberst Josef Meisinger. Shanghai hadde vært under japansk kontroll allerede fra 1937, og  de etniske han-kineserne hadde fått merke japanernes brutalitet.  Dette mens jødene i Shanghai  stort sett fikk leve i fred. Meisingers bønn om at japanerne skulle la tyske soldater få utføre en “endelig løsning” av jødene i Shanghai ble ikke hørt. Men, for å tekkes sine tyske allierte bestemte japanerne i 1943 at alle flyktningene som hadde ankommet Shanghai etter 1937 måtte bo i et avsperret område. Dette området som utgjorde ghettoen i Shanghai ble lagt til Hangkow. Forholdene var elendige, mange familier delte små leiligheter, og felles sovesaler, såkalte “Heim”, ble opprettet. Men, sammenlignet med ghettoene i det okkuperte Europa, var Shanghai- ghettoen et bedre sted å være.

Likevel, jødene i Shanghai måtte leve med den tyngende uroen og uvissheten om at japanerne når som helst kunne ombestemme seg, og slippe Meisinger til.  Gettoen ble befridd i september 1945, og jødene i Shanghai kom så å si helskinnet fra krigen.

Fem år senere var det jødiske Shanghai nesten helt borte. 35 000 jøder ble til et par hundre. De aller fleste reiste i 1948 og 1949. Mange reiste til Israel, mange reiste til USA. Det endelige nådestøtet kom i 1949 da kommunistene kom til makten under Mao. Eiendeler, bygninger, bedrifter og verdier som var eid av utlendinger ble konfiskert. De som ikke klarte å selge unna eiendelene sine, mistet alt.

Shanghai – frustrerende travel og befriende mangfoldig

Man skal aldri si aldri. Men sannsynligvis vil det aldri igjen bli et jødisk liv i Shanghai som kan måle seg med hundreårsperioden fra 1850–1950.  Jødene som nå bor i Shanghai oppholder seg stort sett i Kina på lånt tid. Svært få blir der lenge nok til at Shanghai blir “hjem”. Dette setter naturligvis sitt preg på det jødiske miljøet som får en flyktig karakter og mangler stabilitet.  Chabad (en ultraortodoks gruppe), som er godt representert gjorde det mulig for meg, og andre i min situasjon, å feire jødiske helligdager og treffe andre jøder i organiserte former.

Tiden i Shanghai var rett og slett fantastisk. Vi opplevde en by og en kultur som på en og samme tid kan være både frustrerende og befriende. Frustrasjon over kommunikasjonsproblemer og mangel på intimsoner, men befriende ved at kineserne har en fantastisk evne til ikke å bry seg om hva andre tenker og tror. Kanskje jødene som kom til Shanghai for hundre år siden mente det samme.

Til tross for at jeg etter hvert ble godt kjent med byens gater og strøk, var det vanskelig å forestille seg det jødiske Shanghai for hundre år siden. Det har skjedd så enormt mye i Shanghai siden den gang – gamle hus og bakgater har måttet vike for moderne skyskrapere, og kommunistene har gjort en god jobb med å viske ut fortiden. Men tankene kom – i jazzbaren på Peace Hotel med en whisky sour, på sykkel gjennom de trange smugene i det som var Hangkow- ghettoen, eller også sittende i den flotte sefardiske Ohel Rachel- synagogen. Shanghai er en unik by. Det jødiske Shanghai er minst like unikt.

Av Alexander Levi