Hvert år på den 5. dagen i måneden Ijar feirer jødiske menigheter over hele verden den israelske nasjonaldagen Jom Haatsmaut. Er dagen en religiøs eller sekulær festdag, og hvorfor feires dagen utenfor Israel?
En to tusen år lang drøm
Det har vært sammenhengende jødisk bosetting i Israel fra ca. år 1,200 f.vt. Det første tempelet i Jerusalem ble bygget under kong Salomon i år 960 f.vt. Tempelet var i bruk til det ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.vt., og jødene kastet ut av landet. Byggingen av Det andre tempelet ble bygget av hjemvendte jøder i ca. år 535 f.vt., og revet av romerne i år 70 e.vt.
I de til sammen ett tusen årene jødene hadde tilgang til Det første og Det andre tempelet på Moriaberget, var templene sentrale i feiringer av pilgrimsfestivalene Sukkot, Pesaḥ og Shavuot.
Etter at romerne hadde revet det andre tempelet og utvist jødene fra Jerusalem, ble det som nå er Israel styrt av andre herskere og imperier som Ottomanene, og endelig Storbritannia fra 1917 til 1948. De fleste jøder bodde utenfor Israel i de nær 2.000 årene etter forvisningen. Mange hadde slått seg ned i landene rundt Middelhavet, andre hadde bosatt seg i Nord-Europa, Amerika og i deler av Asia. Men selv om det jødiske folket var spredt over hele verden, glemte de aldri Israel og Jerusalem.
Jødisk liturgi og ritualer er fulle av referanser til Jerusalem, som for eksempel når et par gifter seg. Midt i lykkerusen knuser man et glass til minne om at selv i den største lykke er det et skår i gleden – tempelet i Jerusalem finnes ikke lenger. Synagoger bygges vendt mot Jerusalem, og i flere av de daglige bønnene ber vi om å få vende tilbake til Jerusalem.
Visjonen og historiens spill
De siste to tusen årene har det vært mange jøde-forfølgelser. Det er nok å nevne korstogenes herjinger i middelalderen, utkastelsen fra Spania i 1492 og pogromene i Øst-Europa på 1800- og tidlig 1900 tallet. Og ingen glemmer Holocaust da seks millioner jøder ble utryddet under Hitlers regime fra 1939 til 1945.
I midten og på slutten av 1800 -tallet bodde de fleste av verdens jøder i Europa, spesielt i tsarens Russland. Tsaren så på jødene som en trussel, og la press på dem for å få de til å endre sin kultur og religion. I tillegg ble jøder utvist fra flere områder, og pogromene økte i antall og intensitet.
Europeisk nasjonalisme og nasjonalromantikk, blomstret på denne tiden. Land som Tyskland og Italia ble til nasjonalstater, og i Norge reiste Ivar Aasen landet rundt og sanket dialekter som ble til nynorsk, som fikk status som offisielt skriftspråk i Norge i 1885.
Ut fra denne historiske realiteten ble Sionismen født. Mange jøder mente at en forutsetning for at jødisk kultur og det hebraiske språket skulle blomstre, var at de hadde sitt eget land. I tillegg mente mange jøder at så lenge de ikke hadde et eget land var det alltid en fare for at de kunne bli utsatt for angrep og diskrimering.
Israel blir virkelighet
Den første sionistiske verdenskongressen ble arrangert i Basel i 1897 under ledelse av den ungarske journalisten Theodor Herzl. Mange jøder hadde allerede kjøpt land og flyttet til det som i dag er Israel. Kongressen ville at verdens nasjoner skulle komme sammen og gi jødene sin naturlige rett til en stat, helst i det gamle Israel.
Først etter to verdenskriger, hvorav 2/3 av Europas jødiske befolkning ble utryddet i den siste, skulle drømmen bli en realitet. På den tiden var store deler av Midtøsten og Egypt underlagt det Britiske Imperiet, også det som ble kalt det Palestinske Mandatet, som omfattet det som i dag er Israel, Palestina og Jordan. Det nylig formede Forente Nasjoner (FN) bestemte i 1947 at det Britiske Palestinamandatet skulle deles i tre: Jordan, Israel og Palestina.
Da brøt det ut krig mellom araberne og jødene i det britiske mandatet, en krig som varte helt til Storbritannia trakk seg ut 14. mai 1948. Den kvelden erklærte Ben Gurion, Israels første statsminister, verdens første moderne jødiske stat; Israel. Datoen korresponderer med den 5 Ijar på den jødiske kalenderen og kalles for Jom Haatsmaut – uavhengighetsdagen, på hebraisk.
Jom Haatsmaut – både sekulær og religiøs festdag
Det at den jødiske staten ble etablert, og overlevde den påfølgende krigen med Egypt, Syria, Jordan, Libanon, og Irak, ble av mange sett på som et moderne mirakel. Et mirakel på linje med at Ḥanukka er en feiring av at Makkabeerne overvant mot alle odds for 2,000 år siden og frigjorde Israel fra det hellenistiske Selevkideriket.
Hebraisk, språket jødene bruker i bønn verden over, ble Israels offisielle språk for første gang på 2000 år. Man hadde tilgang til de historiske stedene, og samtidig med at man utforsket sin fortid, kunne man planlegge sin fremtid.
Selv om Jom Haatsmaut startet som en sekulær festdag, ble det bestemt av diverse jødiske autoriteter at på denne dagen skulle man legge til en bønn i morgengudstjenesten kalt Hallel[1]. Hallel-bønnen leses i forbindelse med de fleste andre av de jødiske helligdagene. Hallel-bønnen sies i dag under gudstjensten på Jom Haatsmaut i de fleste jødiske menighetene i hele verden, også i Norge.
Feiring blant verdens jøder
Jom Haatsmaut er nasjonaldagen til staten Israel. Og i likhet med Norges 17.mai feires dagen som en helligdag/fridag. Dagen før er en sørgedag for Israels falne soldater. Som alle jødiske helligdager begynner Jom Haatsmaut om kvelden, man heiser da flagget på full stang fra halv stang, og festlighetene kan begynne.
I byene fester man ofte i gatene. Folk samles for å se offentlige forestillinger som tilbys gratis av kommunene og regjeringen. Mange tilbringer natten med å danse israelske folkedanser og synge israelske sanger. Om dagen går tusenvis av israelske familier på fotturer, eller har piknik.
I Norge feirer den jødiske menigheten i Oslo Jom Haatsmaut med en minnegudstjeneste, så en festgudstjeneste, og til slutt en familiefest med god mat, musikk, dans og leker for barna. Den israelske maten er selvfølgelig spesielt populær. Hvorfor ikke prøve å lage litt selv, for eksempel hummus?
[1] Salme 113-118
