Karaittenes jødiske liv

I år 70 inntraff en katastrofe i den jødiske verden – det andre tempelet i Jerusalem ble ødelagt av Romerne.  Uten tempelet måtte jødedommen finne en annen måte å overleve på, og systemet med bønn erstattet ofring i tempelet.

Tora har mange mitsvot, men i pakt med tidens skiftende omstendigheter, må reglene tolkes.  Det største tolkningsverket er Talmud, som fortsatt setter tonen for debatt om mitsvot den dag i dag.

Selv om de aller fleste jøder i verden aksepterer Talmuds autoritet, finnes det noen få, og små, unntak. Karaittene er en gruppe jøder som avviser Talmud, og øvrige kommentarer som kilder til jødisk livsførsel, men de regnes likevel som jøder. Det skyldes at de aldri har forlatt monoteismen, eller konvertert til en annen religion.

Opprinnelse og bokstavtro

Karaittenes opprinnelse er usikker. Noen hevder at karaismen er en videreføring av sadukeernes lære på det andre templets tid. De fleste regner imidlertid Anan ben David (ca. 715-800) fra Bagdad som grunnleggeren av denne retningen. Hans hovedverk ”Sefer ha-mitsvot” ble utgitt i 770, og er den tidligste skriftlige kilde til den karaittiske lære.

Kjernen i den karaittiske lære er at Tora inneholder tilstrekkelig informasjon til å kunne leve et ordentlig jødisk liv. Talmud og senere kommentarer regnes som unødvendige. Tana-teksten tolkes enten bokstavelig, eller i henhold til det som gir mest mening for den enkelte. Avvisningen av den muntlige lære skyldes at diskusjonene i Talmud er konfliktfylte og som regel ikke munner ut i én spesifikk anbefaling for atferd. Derfor bidrar det til unødig forvirring å trekke inn alle de forskjellige rådene fra ulike kommentatorer.

Kjernen i, og vekten på Tora

Vekten på Tora fremfor rabbinske fortolkninger medfører blant annet at karaittene anser det som tilstrekkelig å ha jødisk far for å regnes som jøde, for slik er det beskrevet i Tana. De tenner heller ikke lys for å markere begynnelsen på Shabbat. Dette fordi Toras forbud mot å gjøre opp ild på Shabbat tolkes slik at en ikke skal benytte seg av ild i det hele tatt den dagen.

Videre bruker ikke mannlige karaitter tefillin til morgenbønnen på hverdager, de mener det ikke er mulig å binde ord rundt hjertet eller hånden, slik det påbys i 5. Mosebok. Og de feirer ikke Ḥanukka, da den høytiden ikke er beskrevet i Tora. Med unntak av enkelte slike tradisjoner praktiserer karaittene jødedommen ganske likt det som er vanlig i andre jødiske miljøer.

Flere likheter enn forskjeller

Karaismen ble raskt populær, for tidsrommet 900-1100-tallet er det estimert at så mange som en tredjedel av verdens jøder kan ha vært tilhengere av denne retningen. Perioden regnes som gullalderen i karaismens historie – de muslimske herskerne i Midtøsten anerkjente karaittene som en egen autonom gruppe i samfunnet med egne synagoger, skoler og sosiale institusjoner. En rekke offentlige debatter ble holdt mellom karaitter og tradisjonelle rabbinere, men de utartet som regel ikke til formell splittelse. Likhetene i religiøs tro og praksis var tross alt flere enn forskjellene.

Den for oss mest kjente gruppen karaitter befinner seg i Litauen, og stammer opprinnelig fra Krim-halvøya. I 1397 flyttet storhertug Vytautas av Litauen – som på den tiden strakte seg helt fra Østersjøen til Svartehavet – en rekke karaittiske familier fra Krim og nordover til de litauiske kjerneområdene. Katolske misjonærer forsøkte etter hvert å omvende dem til kristendommen, uten å lykkes. Forholdet til de lokale jødiske menighetene var anspent, men de to gruppene støttet hverandre som regel mot antisemittiske angrep. Khmelnytskij-pogromene i 1648 rammet rabbinske jøder og karaitter like hardt.

karaitt-hus

Innsiden av ett karaitisk hus på Krim halvøya

Fra skuddlinjen til kristendommen

Det faktum at Krim-karaittene opprinnelig var tyrkisktalende og dermed kunne klassifiseres som tyrkere og ikke «jødiske Kristus-mordere», medførte at det russiske tsarveldet ikke påla dem like strenge restriksjonene som andre jøder, men likestilte dem med tartarene. Etter første verdenskrig, den russiske revolusjonen og den russiske borgerkrigen, ble sentrale karaittiske miljøer liggende i skuddlinjen. Mange karaittere emigrerte til Vest-Europa, hvor de fleste konverterte til kristendommen.

Blant dem som ble igjen i Sovjetunionen kom det til ytterligere nedtoning av den jødiske opprinnelsen til fordel for det tyrkiske. Dette sannsynligvis for å redde livet under Stalins antisemittiske forfølgelser.

Solidaritet og anerkjennelse

Det var tyrkifisering-strategien som reddet mange sovjetiske karaitter også under de tyske massakrene i øst etter 1941. Grunnet sentrale likheter med andre jøder ble karaittene betraktet som suspekte av nazistene, men ikke som undermennesker som skulle utryddes. For å redde hverandre samarbeidet tradisjonelle jøder og karaitter ofte i denne perioden. Representanter for rabbinske jødiske menigheter informerte nazistene om at karaittene ikke var jøder.  Mens karaittene på sin side skjulte andre jøder, eller lot som om disse tilhørte deres egne menigheter.

I dag finnes noen få tusen karaitter igjen i Øst-Europa. Den litauiske gruppen, som teller et par hundre individer, har vært gjenstand for mye forskning etter kommunismens fall. De fleste av verdens 30-50 000 karaitter bor i dag i Israel.  De av dem som har karaittisk mor er anerkjent som jøder religiøst sett av de fleste rabbinske autoriteter.  Karaittene selv følger for det meste patrilineær (farslinjet) tradisjon, som betyr at de anser dem med jødisk far som jøde.