De fleste jødiske sør-afrikanere er etterkommere av europeere som innvandret til landet mellom år 1880 og første verdenskrig, med veldig likt immigrasjons-mønster som i USA. Det er ca. 70,000 jøder av europeisk herkomst i Sør-Afrika i dag, og 250 i Zimbabwe. Det finnes også en annen gruppe som anser seg å være jødisk, nemlig Lembafolket som teller 150.000 mennesker og som bor nord i Sør-Afrika, på grensen til Zimbabwe, og sentralt i Zimbabwe.
Akkurat som Igbo folket i Nigeria, har Lembaene, som for øvrig selv kaller seg Mwenyene, en muntlig tradisjonsfortelling om at deres forfedre innvandret fra antikkens Israel til Zimbabwe. Historien sier de kom via Senn på den Arabiske halvøya – noen historikere mener Senn refererer til den forlatte byen Sena i Yemen.
Historiefortellinger og spennende funn
Til tross for at Mwenyene i mange henseender er svært like nabostammene, har mange Mwenyer, og særlig de i Sør-Afrika, i store deler av det 20. århundre hevdet å være etterkommere av jødiske eller semitiske forfedre. Nylig genetisk arbeid har antydet at det kan være en sannhet i disse historiefortellingene. Professor Trefor Jenkins fra det sør-afrikanske instituttet for medisinsk forskning og universitetet i Witwatersrand i Johannesburg, fikk ideen om å prøve å bestemme Mwenyes opprinnelse ved å samle genetisk materiale fra stammen. Årsaken var at en stammetradisjon sa at de opprinnelige Mwenye-innvandrerne fra Sena var menn som giftet seg med lokale afrikanske kvinner. Disse hustruene konverterte, og fulgte Mwenye tradisjoner. Jenkins hevdet at hvis Y-kromosomet til Mwenye, som videreføres gjennom den mannlige slektslinjen, kan vise opprinnelse fra en bestemt del av verden, kan det være mulig å bestemme hvor Mwenye kommer fra.
På grunnlag av DNA-prøver fra 49 Mwenye-menn skrev Jenkins en vitenskapelig artikkel hvor han påviste at «50% av Mwenye Y-kromosomene er av semitisk opprinnelse, 40% er negroid, og resten vet man ikke.[1] Disse Y-spesifikke genetiske funnene stemmer overens med Mwenyene sin muntlige tradisjon.»
Hva genene forteller og levemåtens standhaftighet
I tillegg testet man en av de syd-afrikanske underklanene i Mwenye, Buba klanen, og fant videre at de har en haplotype som har vært forbundet med det jødiske prestedømme – Cohen Modal Haplotype. Denne haplotypen var av svært høy frekvens – over 50% av underklanen hadde det. I følge muntlig historiefortelling, sies denne klanen å ha ført Mwenyene ut av Israel til Jemen, og deretter til Afrika. Denne prosent-andelen er den samme, eller litt høyere enn prosentandelen for Cohanim i Askenasi, og Sefardiske jødiske grupper rundt om i verden.
Rent bortsett fra det genetiske, som i seg selv ikke sier noen ting om tradisjoner og levemåte, har Mwenye mange tradisjoner felles med det man kan kalle normativ jødedom. De omskjærer gutte-babyene sine og spiser ikke svin og andre dyr som er forbudt ifølge Tora og blander ikke kjøtt og melk. De spiser kun kjøtt hvis dyret har blitt slaktet av en omskåret Mwenye. Mwenye holder Shabbat og avstår fra alt arbeid. I tillegg har kvinnene tradisjonelt ikke fått lov til å gifte seg utenfor stammen. De kunne risikere å bli utstøtt. Dette er ikke like strengt i dag, men det er forventet at de skal fortsette å holde kosher, slik at deres praktiserende Mwenye familie kan besøke dem og spise sammen med dem.
De har alltid levd litt adskilt fra de øvrige stammene rundt seg, men kunne ofte gjenkjenne hverandre via sosiale sammenkomster – Mwenyene vasker hendene rituelt før og etter måltidet, og spiser bare grønnsaker, og eventuelt fisk for å overholde kosher- reglene.
Urolige land og tøffe hverdager
Siden Mwenye kun hadde muntlig tradisjon å forholde seg til, hadde de ikke så mye kunnskap om jødiske tekster, bønner og andre ritualer. De hadde ingen kontakt med de europeiske jødene i Zimbabwe og Sør-Afrika. Mye av grunnen kan være at de andre ikke anså dem som halaḥiske jøder ettersom religionen blir arvet gjennom faren, men tradisjonelt i jødedommen må man ha en jødisk mor, ikke jødisk far. I tillegg er mange Mwenye medlemmer av kirker som «Zion Christian Church», eller en del av Messianske bevegleser, uten at de annser dette som problematisk for sin jødiske identitet.
Det er også mulig at det eksisterer en del rasisme. Zimbabwe har vært et politisk og økonomisk turbulent land, og ofte praktiserte Mwenye ikke sin religion åpent.
Om ta vare på det som er, og åpne opp for mer
Mwenyene er, som den øvrige delen av befolkningen, rimelig fattig. Og det kan være dyrt å reise til de forskjellige nylig opprettede sentrene for å lære mer om jødedommen. Spesielt når dagliglivet er vanskelig på grunn av mangel på strøm og rent vann.
Men Mwenye er opptatt av å lære mer, spesielt nå som den moderne verden er her. Det var lettere å holde på tradisjonene før, når man bodde sammen i mindre landsbyer, og alle kjente hverandre. Den gangen giftet man seg kun med Mwenye, eller de som giftet seg inn i Mwenye, konverterte. Som i resten av verden assimilerer Mwenye seg i kontakt med storbyen og verden.
Den Amerikanske organisasjonen Kulanu har hatt mye kontakt med Mwenye de siste 20 årene.[2] De har sendt mennesker med jødisk kunnskap for å lære Mwenye mer om tekster og tradisjoner, og også sette dem i kontakt med «resten av den jødiske verdenen». De lærer å lese hebraisk, og holde tradisjonelle gudstjenester. Før, til Rosh Hashana, for eksempel, visste de at de skulle blåse i shofar, men det var omtrent alt de gjorde.
I tillegg har de fått hjelp til å bygge synagoge i hovedstaden Harare og i Mapakomhere, som ligger i hjertet av Mwenye landsbyene. Synagogene fungerer mye som det jødiske menighetshuset i Olso, og skal i tillegg til gudstjenester utdanne og være et samlingssted for Mwenye. Her kan de velge om de til slutt vil konvertere til jødedommen for å bli en del av den «jødiske storfamilien».
[1] The American Journal of Human Genetics (59, 1996).
