Med jevne mellomrom i historien har det oppstått messianske vekkelsesbevegelser blant jøder, ofte i forbindelse med alvorlig forfølgelse. Slike prosesser endte som regel med at messianistene byttet ut jødedommen med en annen religion. Jødene som valgte å følge Sabbatai Zevis lære på 1600-tallet, og som i dag lever som muslimer, illustrerer et slikt hendelsesforløp.
Massakre, kabbala og Sabbetai Zevis disipler
Hvis mennesker tror at dramatiske hendelser og store omveltninger er tegn på at de lever i messianske tider, og at paradiset er rett rundt hjørnet, vil de kunne rette oppmerksomheten mot esoteriske spekulasjoner og endetidsteorier. For eksempel blomstret interessen for kabbala blant sefardiske jøder som ble utvist fra Spania i 1492.
En annen katastrofe for det jødiske folk med messianistiske følger skjedde i 1648. Kosakklederen Bogdan Khmelnytskijs forsøk på å befri Ukraina fra polsk-litauisk overherredømme kostet vel 100 000 øst-europeiske jøder livet. I det sosiale, økonomiske og psykologiske kaoset som fulgte ble mange jøder mottakelige for Sabbetai Zevis versjon av messianismen.
Et ekteskap til forundring, og utvisning fra Smyrna
Sabbetai Zevi ble født i Smyrna i det ottomanske imperiet (i dag Izmir i Tyrkia) i 1626. Hans familie var handelsfolk av askenasisk avstamning. Sabbetai kom raskt i konflikt med sine lærere i yeshivaen på grunn av sin interesse for kabbala. Særlig var han opptatt av kommunikasjon med Gud og engler, fremtidsprofetier og utføring av mirakler. Sabbetai ble gift og skilt to ganger i ung alder, og viste tidlig tegn til alvorlig sinnslidelse med dype depresjoner avløst av psykoseliknende tilstander. Han begynte åpent å bryte halaḥa, overbevist om at han selv var Messias og dermed var i sin fulle rett å bryte både halaḥa og andre tradisjoner. Omtrent samtidig giftet han seg med en Tora-rull. Dette førte til at den rabbinske ledelsen utviste ham og hans disipler fra Smyrna i 1651. Etter utvisningen førte han en omflakkende tilværelse, blant annet var han innom Salonika (i dag Thessaloniki i Hellas), Cairo og Jerusalem før han etter noen år vendte tilbake til Smyrna.
Frykt for verdens undergang, men håp om evig lykke
Underveis hadde Sabbetai Zevi truffet mystikeren Nathan fra Gaza. Nathan ble hans høyre hånd og sammen arbeidet de to med å overbevise den jødiske verden om at Zevi var Messias. Folk flest var ofte mottakelige for dette budskapet. På den tiden var forestillinger om verdens snarlige undergang, og evig lykke i det hinsidige paradis for de rettroende, utbredt. Dette gjaldt også i kristne miljøer. De fryktelige massakrene i Ukraina satte fart i jødiske endetidsspekulasjoner. Den og tilsvarende hendelser ble tolket som tegn på at messianske tider, preget av store forandringer, hadde inntruffet. Sabbetai Zevi hadde nå giftet seg for tredje gang, denne gangen med en kvinne som hadde fortid som prostituert. Ekteskapet ble tolket som ytterligere et tegn på at Zevi var Messias; Hans kones plettede rykte passet med forståelsen av Messias som en som bryter med tidligere tiders normer.
Etter at Sabbetai Zevi kom tilbake til Smyrna, ble han raskt en populær skikkelse i byen, og det eksisterende rabbinatet flyktet. Zevis messianisme spredte seg forbløffende raskt til store deler av den jødiske verden, så langt nord som til Tyskland, og så langt sør som til Egypt. Portretter av Sabbetai Zevi som Messias ble trykket i siddurim, og folk begynte å be til ham direkte som konge og Messias. Dette skapte omfattende og bitter uro i hele den jødiske verden.
Tro, tvil og tvangsdåp
Etter hvert ble de jødiske skikkene færre og de muslimske flere. Offisielt fremstod messianistene som muslimer, men de få jødiske tradisjonene som ble beholdt førte til at andre muslimer betraktet dem med skepsis. Zevis ustabile personlighet og politiske ambisjoner var en viktig årsak til dette. De jødiske menighetene anerkjente naturligvis ikke messianistene som jøder. Andre muslimer kalte dem ”dönmeh”, en litt nedlatende betegnelse på bekvemmelighetskonvertitter. Selv kalte de seg ”ma’amin”, som er Salonika-hebraisk for ”de troende”.
Det var i hovedsak tvangsdøpte sefardiske jøder som lot seg påvirke av messianismen. Det antas at deres manglende opplæring i jødedom hadde gjort dem mindre motstandsdyktige mot påvirkning fra mystikk og eskatologi. Men også utenfor Salonika og de nærliggende områdene ble det dannet dönmeh- menigheter. Det messianske budskap falt i god jord blant annet i Ukraina og Polen; Jakob Frank lot seg omvende på 1700-tallet, for deretter å konvertere til kristendommen.
Sabbetai Zevi ville bli sultan, ble muslim
Sultan Mehmet IV, politisk og religiøst overhode for det ottomanske imperiet, hadde i begynnelsen betraktet messianismen som et internt jødisk anliggende. Men da Zevi uttrykte ambisjoner om å la seg utrope til sultan, måtte han gripe inn. Mehmet ga derfor i 1666 Zevi valget mellom henrettelse eller konvertering til islam. Zevi valgte det siste, og tok det muslimske navnet Aziz Mehmet Effendi. Om lag 300 jødiske familier konverterte sammen med ham, til bestyrtelse for både jøder, muslimer og kristne. Imidlertid fortsatte Zevi sin uforutsigbare fremferd, antakelig som følge av sin psykiske lidelse. Sultanen forviste ham til Montenegro der han døde i 1676.
Dönmeh-bevegelsen med innslag av mystikk
Etter ektemannens død fortsatte Zevis enke og hennes familie forsøkene på å spre messianismen fra bevegelsens nye hovedkvarter i Salonika. Zevis svoger Jakob lot seg utrope til den neste Messias i rekken – i seg selv et drastisk brudd med jødisk tradisjon, ettersom det kun kan finnes én Messias – og den som nå besatt Sabbetai Zevis sjel. På denne tiden var flertallet av Salonikas innbyggere jøder, og de fleste av dem arbeidet som handelsfolk og politiske bindeledd mellom den europeiske og den muslimske verden. Bevegelsen knyttet til seg flere velstående lokale jøder og ga økonomisk hjelp til vanskeligstilte familier, hvilket økte dens popularitet.
Messianistene ble raskt splittet i flere forskjellige sekter basert på mindre teologiske uenigheter, men fellestrekkene i deres religion bestod av en kombinasjon av jødiske og muslimske skikker. For eksempel brukte de ladino som talespråk, men betraktet Koranen som åpenbaringsskrift. De fulgte den jødiske kalenderen, men feiret muslimske høytider. Zevi ble dyrket som Messias, og viktige begivenheter fra hans liv ble definert som helligdager. Det religiøse livet hadde dessuten et sterkt innslag av mystikk.
Istanbul som smeltedigel
Salonika var den mest åpne og liberale byen i det ottomanske imperiet, og byens jøder var relativt velstående og kultiverte. Deres økonomiske og vitenskapelige kontakter med Vesten førte til at de bidro sterkt til moderniseringen av området. Etter befolkningsutvekslingen mellom de nye statene Hellas og Tyrkia etter 1. verdenskrig, ble dönmeh-gruppen definert som tyrkere. Flesteparten ble forflyttet til Istanbul, og nøt stor anseelse hos landsfaderen Kemal Atatürk. Særlig ble deres evne til å fungere som meglere mellom ulike etniske og religiøse grupperinger i den nye staten verdsatt. Staten hadde tatt mål av seg til å bli en sekulær nasjonalstat etter europeisk mønster, og i Atatürks første regjering kom hele tre ministre fra dönmeh-bevegelsen. Snart ble dönmeh-gruppens medlemmer nesten fullstendig integrert i det muslimske storsamfunnet gjennom ekteskap. Dette til tross for at fiendtlighet mot den økonomiske og kulturelle overklassen var utbredt i det brede lag av den tyrkiske befolkningen.
Dönmeh – unge etterkommere står fram som jøder
Det finnes ikke lenger noe utbredt, organisert dönmeh-liv i Tyrkia. Men flere titalls tusen mennesker antas å være etterkommere, og av og til dukker det opp reportasjer om personer som definerer seg som dönmeh i tyrkiske medier. I takt med den økende islamske radikaliseringen og antisemittismen i Tyrkia har flere av de yngste etterkommerne forsøkt å bli definert som jøder for lettere å kunne emigrere til Israel. Både israelske og tyrkisk-jødiske institusjoner fastholder imidlertid at disse ikke regnes som jøder med mindre de gjennomgår en formell konvertering. Det finnes hjerteskjærende beretninger om dönmeh-etterkommere som blir trakassert av sine muslimske landsmenn fordi deres slekt var jødisk for flere hundre år siden – og som nå ønsker å stå frem som jøder med assistanse fra det etablerte jødiske miljøet. Men, de er ikke er villige til å gjøre det som må gjøres for å bli offisielt definert som jøde, nemlig å konvertere til jødedommen.
