Av Liv Astrid Bakken
Min barndoms ḥanukka-feiring skjedde i Trondheim hvor jeg ble født i 1932 av jødiske foreldre. Besteforeldre mine på farssiden kom fra Ratzci i Polen på 1880-tallet, mens mine besteforeldre på morssiden kom fra Lazkova i Litauen et tiår senere.
Min bestefar Abraham Fischer var storebror, og de fleste av hans søsken, 2 brødre og 6 søstre, slo seg ned i Trondheim. I sin tur dannet disse egne familier med bla etternavn som Abrahamsen, Buchmann, Kahn, Mendelsohn og Bernstein. Barneflokkene deres var store, hver familie hadde gjerne rundt ti barn, så jeg må ha rundt regnet 150 tremenninger.
Jeg skal fortelle hvordan jeg opplevde ḥanukka som barn i Trondheim. Det er særlig årene før krigen jeg vil minnes. Senere var barndomsglansen fra ḥanukka borte.
Foreningsliv og forventninger
Det var et rikt foreningsliv og sosialt liv i den jødiske menigheten i Trondheim i tiden før 2. verdenskrig. Det var kvinneforeningen WIZO, ungdomsforening, bridgeklubb, idrettslag og sjakklubb. Og omtrent alle jøder i Trondheim på den tiden var i slekt med hverandre.
Det at vi ikke feiret jul var et sårt savn i min barndom. Men ḥanukka, som jo i tid ligger nær julen, fungerte som et plaster på såret. For barn er ḥanukka den morsomste jontef (helligdag) som finnes. Det var storveis!
Det startet med, jeg holdt på å si jule-baksten, nei ḥanukka-kakene! Jeg ser for meg mor og Alfhild, hushjelpen vår gjennom mange år, på kjøkkenet. De har hvite frakker og forklær, og skaut på hodet. Det ble laget pepperkaker, peppernøtter, sjakkruter, fattigmann, sandkaker, kokosmakroner, og sikkert mange flere slag.
Rå kakedeig og ”bestemor i andre gården”
Man fylte opp i bokser og spann for å traktere kaffegjester som kom innom, budne eller ikke budne. På den tiden gikk man på besøk til hverandre uten å være bedt. Ḥanukka-kakene skulle vare til langt på våren, mener jeg å huske. Jeg, og senere også min yngre søster, fikk lov å hjelpe til iført forkle og skaut på hodet. Mye av deigen gikk rett i magen. Den smakte jo langt bedre rå enn stekt! Men det var nok forbudt, og måtte skje i dølgsmål.
Den fine ḥanukka-staken ble hentet frem og vi tente ḥanukka-lys hver kveld. Noen dager hjemme hos oss selv, og noen dager hos bestemor og bestefar ”nede”, eller hos bestemor ”i andre gården”. Mine morforeldre bodde nemlig i etasjen under oss, derav navnet. I nabogården bodde min farmor, som ble hetende bestemor ”i andre gården”.
Menigheten løftet i flokk
Det ble benschet (velsignelse etter mat) og sunget Ma’oz tsur andre ḥanukka-sanger. Det ble spist kaker, nøtter, fiken, frukt og godteri. Den siste kvelden var det ḥannuka-gaver. De var ikke så overdådig som i dag, vi fikk gjerne bøker, leker og spill . De voksne fikk ting vi barna laget – tegninger, grytekluter og bilder med glanspapir – glanspapir husker jeg som utrolig fint. Jeg husker også at vi spiste latkes med jordbærsyltetøy, det var helst til frokost, hvis jeg ikke husker feil.
Men den største ḥanukka-opplevelsen jeg husker er knyttet til den store BARNEFESTEN. Det var kvinneforeningen og ungdomsforeningen som i fellesskap var ansvarlig for den, hele byen sto bak. For det første kom hver familie med en bløtkake, og hvert barn skrøt stolt av morens kake som den fineste, beste og flotteste.
En tønne med håp
For det andre hadde man tombola. Halve menigheten hadde heklet gryte- kluter og strikket remser til å kle inn kleshengere. Eller de hadde sydd forklær eller dukkeklær, eller også samlet inn penger til innkjøp av gjenstander. Og, det var alltid en flott hovedgevinst – en stor badedukke med klær, en bamse eller en stor bil eller kjelke. Alle vi barna håpet selvfølgelig på å vinne denne store premien.
Selve tombolaen var en liten ”tønne” med sveiv og lokk, og med nummerlapper oppi. Nummerlappene var sammenkrøllete papirlapper. En hel kveld gikk med til å krølle disse papirbitene. Jeg husker at det kom damer hjem til oss og hjalp til med dette. Hver gevinst hadde et nummer som svarte til en av gevinstlappene i tønna.
5-øres lodd og ringleker
Da jeg ble stor nok fikk jeg penger å bruke på tombolaen, minst 50 øre. Loddene kostet nok ikke mer enn 5 øre stykket. En gang hadde far og jeg bestemt oss for å prøve å vinne den store gevinsten, en nydelig badedukke. Vi tok masse, masse lodd – og tenk, så vant jeg! Dukken Gerd ble en kjær leke i alle år. Jeg husker godt den enorme gleden det var å vinne denne flotte premien. Ellers i livet har man vel kanskje også opplevd å trekke vinnerloddet. Men gleden har aldri vært slik som i barndommen.
Vi hadde også var ringleker for barn. Ida Klein satte det hele i gang, og det var for eksempel Bro, bro brille: To deltagere sto mot hverandre og ”fanget” barna med armene, eller ned i den sorte gryte, som de sa. Deretter ble barnet spurt om det ville ha epler eller pærer, og alt avhengig av svaret ble barnet plassert bak en av de to. Det hele endte i en drakamp mellom eple- og pærelaget.
Bomsadeisi og min fetter Kurt
Vi lekte også Så går vi rundt om en enebærbusk, Jeg gikk meg over sjø og land, og Reven rasker over isen. Konkurranser var det også. Jeg husker godt dansekonkurransen i bomsadeisi. Det må ha vært i 1939. Bomsadeisi hadde kommet på mote. Det var mange par som stilte opp. Jeg danset med min fetter Kurt. Juryen hadde en vanskelig oppgave. Egentlig skulle premien ha gått til Leon og min kusine Gerd. Men fordi Kurt og jeg var de yngste, fikk vi den likevel. Det var en stor triumf, og vi fikk en hel konfekteske på deling! Vi levde lenge på det.
Det var veldig mange kreative mennesker i menigheten i Trondheim på den tiden. Det ble spilt teater, eventyrstykker og laget revy. På barnefesten var det alltid en forestilling som noen hadde brukt hele høsten på å sette opp.
Talenter på de skrå bredder
Kahn- og Abrahamsen-familiene fostret mange talenter både som skribenter, skuespillere og sangere. Jeg husker i hvert fall at det ble spilt ”Hans og Grete”. Judith og Sonja Bodd danset ballett. Jeg husker spesielt Judith, en yndig, liten, vever pike med stritt, sort hår som var plassert i en stor, lukket pappeske på scenen. Esken ble så åpnet og ut kom dukken som danset dukkedansen. Både Judith og Sonja var vant til de skrå bredder, de var ofte med på Trøndelag teaters juleforestillinger.
Gleden var også stor da ḥanukka-nissen kom med godteposer. I posene var det seigmenn, kjærlighet på pinne, sjokolade- mus og marsipan. Ting er kanskje litt annerledes nå, men for barna er nok fortsatt ḥanukka den morsomste høytiden.
Det er morsomt å mimre, og tenke tilbake på min lykkelige barndom i Trondheim. I forbindelse med disse tilbakeblikkene har jeg fått innspill av mine tremenninger.
