Denne artikkelen finst òg på nynorsk
Norske jøder er i dag en nasjonal minoritet[1], og har bodd i landet siden grunnlovsforbudet ble opphevet i 1851. Vi teller ca. 2.000, og det finnes organiserte menigheter med synagoger i Oslo og Trondheim. Noen har bodd her i fem generasjoner, mens andre igjen har innvandret fra bl.a. Danmark, USA og Israel. Nærmere halvparten av de jødiske nordmennene ble deportert og utryddet av nazistene under andre verdenskrig.
Ingen adgang til riket
Allerede i 1024 innførte Olav den hellige en lov hvor kristendommen ble rikets eneste tillatte religion. Dermed var det i teorien ikke lov for noen andre enn kristne å sette sin fot innenfor Norges grenser.
Norge ble en del av Danmark i 1380, og etter hvert ble det gitt dispensasjon for at enkelte jøder kunne drive handel i Norge. Noen få jødiske handelsmenn og sjømenn kom til Norge i løpet av de kommende århundrene, men de bosatte seg ikke. Kong Christian IV ga jøder begrensede rettigheter til å reise i Norge i 1641, noe som opphørte i 1687 da Kong Christian V innførte en ny lov som spesifikt forbød jøder å komme til Norge, med mindre de hadde et «særdeles leidebrev»[2]. Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket ble fengslet og utvist.
Hva med Grunnloven i 1814?
Da unionen med Danmark opphørte i 1814, satte man i gang med å skrive en norsk grunnlov etter prinsippene likhet, frihet og brorskap. Disse idealene strakte seg ikke til jødene, derimot, fordi i motsetning til andre land hvor jødene hadde fått bedre rettigheter, forbød grunnlovens paragraf 2 jøder adgang til riket[3]. Paragrafen var fremsatt av forsamlingens sekretær, Wilhelm Frimann Koren Christie, og mange av innleggene i diskusjonene var preget av fordommer som det ikke fantes noe faktisk grunnlag for.
Helten Henrik Wergeland
Forfatteren Henrik Wergeland var den fremste forkjemperen for avskaffing av «jødeparagrafen», og ønsket full religionsfrihet i Norge. Han skrev diktsamlingene «Jøden» og senere «Jødinden», for å fremme toleranse og angripe fordommer da paragrafen skulle diskuteres i stortinget i henholdsvis 1842 og 1845. Wergeland døde i 1845, og fikk ikke sett at paragraf 2 ble opphevet, men han bidro til å åpne øynene på de mer opplyste mennene i stortinget, og i 1851 var det endelig to tredjedels flertall for å oppheve forbudet mot jøders inngang til riket.
Jødene får adgang til Norge
I 1852 bosatte den første jøde, Abraham Vollman seg i Norge. Det kom ikke mange andre jøder i tiden etter at forbudet hadde blitt opphevet, og av de som kom reiste mange igjen eller giftet seg inn i kristne familier. I 1880 bodde det ca. 25 jøder i Norge – de fleste av dem var danske eller tyske.
Pogromer, eller blodige jødeforfølgelser i Øst-Europa og Russland, ble dessverre vanlige i 1880-årene og bidro til økt jødisk innvandring til Norge; i 1890 bodde det 214 jøder i landet, de fleste i Christiania/Oslo. De jobbet bla. som sigarettarbeidere, vei- og banearbeidere, og omførselshandlere – mange etablerte etter hvert sine egne butikker og magasin. De ville fortsette å leve som jøder, i den jødiske tradisjonen, være tro mot sin jødiske arv og føre den videre til sine barn, og derfor måtte de starte å bygge jødiske institusjoner.
Jødisk liv i Norge tar form
I 1892 ble Det Mosaiske Trossamfund, DMT, stiftet i Oslo og fungerer den dag i dag som den jødiske hovedorganisasjonen i Norge. Man ansatte en kantor som skulle også fungere som lærer og kosher slakter. Til å begynne med leide man lokaler til å holde gudstjenester i.
Den Israelske Menighed, DIM, ble stiftet I Oslo i 1893, og var aktiv til 1912 og mellom 1917-1939. I tillegg dukket andre små menigheter opp, men de varte vanligvis bare i noen få år hver. Grunnen til at et så lite miljø opprettet mer enn en menighet er fordi at man kom fra forskjellige land, og hadde forskjellige sosiale og økonomiske bakgrunner. Mye av det sosiale livet skjedde i hjemmene til medlemmer av menigheten, men også rundt gudstjenestene hvor man ofte kom tidlig for å treffes og prate sammen.
I 1880-årene bosatte det seg jøder i Trondheim også, og innviet en synagoge i 1899. I 1920-årene hadde menigheten vokst til over 300 personer, og i 1925 kunne synagogen i Arkitekt Christies gate innvies, og den brukes den dag i dag som synagoge og museum.
Oppblomstring av jødisk liv
Den jødiske befolkningen vokste til ca. 900 innen 1920. Jødeforfølgelse, nød og den første verdenskrig i Europa var pådrivere for økt jødisk immigrasjon til Norge. En kvinneforening, en ungdomsforening og forskjellige hjelpeforeninger hjalp aktivt de nødlidende trosfellene. Det var innsamlinger blant trossamfunnets medlemmer, enkeltbidrag og store fester som ga midlene til hjelpearbeidet, bl.a. feriekolonier for jødiske barn.
Jødisk kulturliv blomstret opp – med mange jødiske foreninger i Oslo. Det oppsto flere konkurrerende jødiske teaterforeninger, som fremførte skuespill på jiddish for et tallrikt publikum. Det fantes dessuten sangkor, kulturforeninger – også på jiddish – og jødiske akademiske foreninger. De fleste kulturaktivitetene var knyttet til Jødisk Ungdomsforening, JUF, stiftet i 1909, som fortsatt er virksom i dag.
Den første synagogen ble bygget av DMT i Bergstien, Oslo, innviet i 1920, og den brukes fortsatt i dag. Synagogerommet, i sin langstrakte form, har plass til 200 menn på grunnplan og 140 kvinner oppe på et galleri. Man står vendt mot Toraskapet, ved rommets avrundede østvegg, som vender mot Jerusalem. En mindre synagoge ble bygget av DIM in 1921, i Calmeyersgate – den huser nå Jødisk Museum.
Et rikt sosialt samhold mellom jødene i Oslo eksisterte på denne tiden. De fleste bodde ikke langt fra hverandre, nær synagogen; slik at de kunne gå til fots til synagogen på shabbat og helligdager[4].
De vanskelige 1930-årene
Parallelt med at det lille, jødiske samfunnet blomstrer, ulmer antisemittiske holdninger i Europa for øvrig, men også i Norge. Nasjonalsosialistene (nazistene) sin fremgang økte i Tyskland i 1930-årene, og i januar 1933 ble deres leder Adolf Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland. De innførte sterkt antisemittiske lover, bl.a. den 1. april 1933 utførte det nazistiske regimet i Tyskland en boikottaksjon mot butikker eid av jødiske personer. Norske aviser omtalte dette, og fra en lederkronikk i Aftenposten fremgår det at redaktøren mener at tyskerne har gode grunner for å behandle jødene så hardt[5].
Politiske flyktninger fra Europa blir mottatt i Norge, men jødene ble ikke anerkjent som politiske flyktninger, og norske jøders forsøk på å få myndighetene til å ta imot flere jødiske flyktninger til Norge førte ikke frem. Nansenhjelpen engasjerte seg sterk på vegne av jødiske barn, og hjalp bl.a. en gruppe med barn fra Wien og en annen fra Tsjekkoslovakia.
Andre Verdenskrig
Det mørkeste kapittel i de norske jøders historie var under den annen verdenskrig. Niende april 1940 invaderte de tyske troppene Norge og okkupasjonsmyndighetene bygget systematisk ut sine angrep på norske jøder. Aviser og media var fulle av antisemittisk propaganda og karikaturer av jøder. I løpet av de første to årene måtte alle jøder levere inn sine radioapparater til myndighetene, jødene og deres eiendom ble registrert, og deres legitimasjonskort ble merket med en rød J.
1942 er det tyngste året i jødisk norsk historie: Nesten halvparten av jødene – menn og kvinner, barn (inkludert flyktningbarna) og voksne, ble deportert og drept i de tyske konsentrasjonsleirene. De fleste ble hentet av norsk politi og norske drosjesjåfører i oktober og november 1942, og sendt til Stettin på båten Donau, og så brakt videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Av de 773 jødene som ble deportert overlevde bare 35[6], deriblant bare fem fra menigheten i Trondheim. Den andre halvparten klarte å komme seg over til Sverige med hjemmefrontens hjelp, og måtte ofte ligge lenge i dekning.
Flere av de som flyktet sluttet seg til de kjempende norske styrker. Noen var stasjonert i Nord-Norge, noen fulgte med hæravdelinger over til Storbritannia hvor de tjenestegjorde gjennom hele krigen.
Gjenoppbygging
Etter krigens slutt var det ca. 560 jøder i Norge[7]. De som kom tilbake fant ofte sine forretninger overtatt og leilighetene konfiskert. Mange som prøvde å få sine verdier tilbake fikk høre at de skyldte staten skatter og avgifter[8], siden de ble skattet selv da de var i eksil eller i konsentrasjonsleir, og at de burde være takknemlige for at de var i live. Norge gikk med på å ta imot 600 jødiske flyktninger, langt færre enn de som hadde blitt drept bortført og drept.
Synagogen i Bergstien i Oslo var intakt, da den hadde blitt brukt som lager under krigen. Like viktig var det at Tora rullene var intakte og kunne tas i bruk igjen med en gang. Dessverre var synagogene i Trondheim og Calmeyers gate i svært dårlig forfatning. Allerede den 31. august 1945 kunne man gjeninnvie synagogen i Bergstien, i nærvær av HKH Kronprins Olav. Takk til den norske hjemmefront for deres innsats for å redde jødiske nordmenn under 2. verdenskrig, ble gitt uttrykk for ved en høytidelighet i synagogen hvor de ble overrakt en medalje fra Jad Vashem i Jerusalem – «Det evige levende minne om Holocaust»
De fleste jødiske nordmenn var fortsatt bosatt i og rundt Oslo området, og man trengte mer enn en bygning for å gjenoppreise det man hadde tapt; de som var igjen etter krigen hadde mistet familie og venner og søkte sammen for å finne trøst. Man bestemte seg for å bygge et samfunnshus ved siden av synagogen i Bergstien, og denne ble bygget med midler skjenket av jøder i Norge og for erstatningsmidler som Tyskland betalte etter krigen for nazistenes ugjerninger mot jødene. Bygningen ble tatt i bruk høsten 1960, og der var plass til møtesal, rom for undervisning, møter, mediatek, bibliotek og DMTs regnskapskontor, i tillegg til leiligheter for rabbiner, kantor/lærer og vaktmester.
Synagogen i Bergstien har historisk sett holdt gudstjenester på shabbat og helligdager, og for en stor del av forsamlingen er den like mye en sosial møteplass, som den er et sted for religiøs praksis. Uansett er det et sted hvor jødisk identitet blir bekreftet igjen og igjen.
Du skal fortelle dine barn
Det å kunne lese og tolke tradisjonene og jødisk lov har alltid vært en viktig jødisk verdi. Det har derfor alltid vært en form for jødisk skole tilknyttet menigheten, hvor barn lærer å lese hebraisk, om jødisk tro, tradisjoner og historie. Her i Norge kalles skolen ḥeider, som på Jiddish betyr rom, eller skolerom. Frem til 1980 årene var det undervisning frem til guttene fylte 13 og jentene 15; i dag er det undervisningsprogram til året etter videregående skole.
I tillegg til ḥeider har menigheten i Oslo en hytte som brukes til seminar og sommerleir. I mellomkrigstiden var hytta brukt til feriekolonier for barn av fattige jødiske familier, og de foreldreløse barna som hadde kommet fra kontinentet. Etter den andre verdenskrig og inn i moderne tid har hytta blitt brukt av alle i menigheten; man møter andre jødiske barn, knytter vennskap og lærer om jødedommen.
Mangfoldige foreninger som hadde vært aktive før den andre verdenskrigen ble startet opp igjen, blant dem Jødisk Ungdomsforening, Bnai Brith, som er en forening for menn som driver med aktivt humanitært arbeide; WIZO, en sionistisk kvinnegruppe som også veldedige formål, spesielt i Israel, og Maccabi, som er en idrettsforening.
En rabbiner kommer til Norge
Siden det ikke er så mange jøder i Norge, og ingen av dem hadde utdannet seg til rabbiner, måtte man ansette rabbinere fra utlandet, og de fleste bodde ikke i Norge, eller ble boende i veldig kort tid. I 1980 kom den danske rabbineren Michael Melchior til menigheten i Oslo, og han ble værende frem til 1986, da han flyttet til Israel, men fortsatte som rabbiner i flere år. Han innførte forandringer, som å modernisere ḥeider-undervisningen, og opprettet et bat mitsva undervisningsprogram for jenter. Hans sønn, Joav, har vært Oslo-menighetens rabbiner i de seneste årene, og har bl.a videreutviklet utdanningen for ungdommer etter de har stått bar eller bat mitsva.
I den mindre menigheten i Trondheim var det enda mer utfordrende å skaffe og beholde en rabbiner, selv om man kan smykke seg med tittelen verdens nest nordligste synagoge (bare slått av synagogen i Fairbanks, Alaska), og for det meste kommer det en for å holde gudstjenestene ved de høye helligdagene rosh hashana og jom kippur.
Restitusjon etter andre verdenskrig, endelig
Det skulle gå over femti år før det norske samfunnet, med stortinget i spissen, gikk tilbake i tid for å utrede forholdene som møtte jødene da de vendte tilbake. Som nevnt fikk ikke de fleste jødene tilbake det de hadde krav på da de vendte hjem etter frigjøringen i 1945. ‘’Da det ikke ble utstedt dødsattester i Auschwitz, ble de drepte derfra regnet som forsvunne personer, ikke døde. De etterlatte fikk dermed ikke utbetalt midler fra sine bo idet midlene ble overført overformynderiet’’[9] . I mars 1996 ble det oppnevnt et utvalg med mandat å kartlegge og evaluere de faktiske forhold, kalt Jødebo-utvalget. I juni 1997 leverte utvalget en to-delt utredning, en som anslo det samlede tap på ca. 108,8 millioner kroner i 1997 kroner, og en som anslo tapet på 330 millioner kroner. Den 11. mars 1999 vedtok Stortinget en restitusjon på 450 millioner kroner, en sum som hadde blitt foreslått av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 1998[10].
Pengene ble fordelt til individer, de registrerte jødiske menighetene i Norge, og til tiltak i både inn- og utland for å motkjempe antisemittisme og rasisme. Bl.a. ble det opprettet jødiske museer i Oslo og Trondheim[11], og et ‘’Senter for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter’’ ble opprettet i Oslo[12].
Jødisk liv i dag
I dag er det menigheter i Oslo og Trondheim, og det bor også en del jøder i Bergen og Kristiansand.
Menigheten i Oslo er den største og den mest aktive. Noen av restitusjonspengene ble brukt til oppussing og utvidelse av samfunnshuset i Oslo, og huser nå et yrende live med barnehage, kontor, ḥeider, ungdomsforening, voksenopplæring, og selvsagt feirer man ofte sammen på helligdagene. Det er også et jødisk gamlehjem ved siden av synagogen. Hele livsløpet, fra Brit Mila til begravelse på den jødiske gravlunden, og alt imellom, er markert av menigheten. Mange vennskap er startet i barnehagen og varer livet ut.
Forsamlingen er en blanding av familier som har bodd her i fem generasjoner, mens andre igjen har innvandret fra bl.a. Danmark, USA og Israel. Alle nye generasjoner, innvandrere, og konvertitter tilfører liv og det er ikke uvanlig å høre både engelsk og hebraisk i gangene. I synagogen i Oslo er det gudstjeneste hver shabbat, og alle helligdager.
Synagogen i Trondheim blir brukt til gudstjeneste ved helligdager, og fungerer i tillegg som museum til hverdags.
[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-80-1997-98-/id202013/sec1
[2] Du skal fortelle det til dine barn, Det Mosaiske Trossamfund, 1992, side 19
[3] Kongeriket Norges Grundlov. 17 Mai, 1814, Paragraf 2: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
[4] http://www.dmt.oslo.no/no/joder_i_norge/historie/
[5] http://www.hlsenteret.no/undervisning/materiell/avisartikler—antijodisk-politikk-i-1933.pdf
[6] http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
[7]NORGE S OFFISIELLE STATISTIKK XI. 31FOLKETELLINGEN I NORGE 3. DESEMBER 1946 : https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_031.pdf
[8] https://tv.nrk.no/program/KOID75006012/trikken-til-auschwitz
[9] Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig. St.prp. nr. 82 (1997-98).
[10] Ibid
[11] www.jodiskmuseumoslo.no og Jødisk museum Trondheim
[12] www.hlsenteret.no/
