Purim-fortellingen er fortellingen der hovedpersonen dronning Ester reddet jødene i det gamle Persia fra utryddelse. For å nedkjempe tyrannen Haman måtte dronningen skjule sin jødiske opprinnelse. Mange vil derfor hevde at vi ifører oss masker og kostymer under Purim-karnevalet for å minnes Esters tilsløring av sin identitet.
Tradisjonen med å kle seg ut med masker og kostymer er ikke opprinnelig jødisk, men har trolig sitt tidlige utgangspunkt i det katolske karnevalet – som man i sin tur anser er en videreføring av den romerske saturnalia-festen. Likevel, Purim-karnevalet inneholder mange symbolske elementer som beskriver jødiske erfaringer opp gjennom historien.
De skjulte sannhetene
Det finnes flere aspekter ved Purim-fortellingen der det skjulte dukker opp som tema. Det mest åpenbare er kanskje fraværet av referanser til Gud i Esters bok. I hele Tanaḳ er Gud til stede, enten gjennom undere, ved direkte tale til mennesker, eller gjennom beskrivelser av menneskers bønn – ikke så i Esters bok. Våre vise tolker teksten slik at Ester henter sin styrke fra troen på en rettferdig Gud, en Gud som til slutt påvirker kong Ahashveros i riktig retning. Guds fravær fra teksten kan ses som eksempel på at bare Gud vet hvorfor ting skjer, enten det er negativt eller positivt, og at det kan være nytteløst for oss mennesker å spekulere over årsakene til hva som skjer.
Vashtis og Mordeḥais skjebner kan også tolkes i et slikt perspektiv. I begynnelsen av fortellingen er Vashti dronning, men hennes maktesløse status blir tydelig da hun nekter å etterkomme kongens befalinger. I begynnelsen av fortellingen er Mordeḥai den utsatte og maktesløse, men ender opp som kongens betrodde mann. Moralen er tydelig: Ting er ikke alltid slik de ser ut, og de avgjørende sidene ved et menneske kan i utgangspunktet være skjult.
Fra Italia til hele Europa
Tilsløring er også sentralt med hensyn til Purim-feiringens mitsva som påbyr oss å gi gaver til de fattige. I henhold til jødisk etikk skal veldedighet helst utføres på en slik måte at både giver og mottaker er ukjente for hverandre. Dette skal forhindre selvgodhet hos giveren, og skamfølelse og personlig takknemlighetsgjeld hos mottakeren.
Til tross for sentrale teologiske og etiske aspekter i forbindelse med Purim, er det den fysiske utkledningen folk gjerne knytter til begrepet maskering. Hvorfor er det slik?
Den katolske karnevalsfeiringen markerer en periode med løssluppenhet før den strenge fastetiden begynner. Tidsmessig sammenfaller deres karnevalsfeiring med tiden for Purim, det vil si i februar/mars. Skriftlige kilder viser at Purim-karneval var etablert som praksis i Italia på slutten av 1400-tallet, hvorfra tradisjonen spredte seg videre til hele Europa. Festen synes å ha vært spesielt populær blant italienske jøder – en rekke familier har brukt «Purim» som etternavn. Til muslimske land kom tradisjonen med utkledning først på 1800-tallet.
Frihet, sømmelighet og arresterte bråkmakere
På midten av 1500-tallet oppstod Purim spiel, revyer eller enkle teateroppsetninger av humoristisk karakter der en gjerne gjorde narr av autoriteter og tradisjoner. Denne forløperen for jødisk teater og stand-up comedy fungerte som ventil for oppdemmet frustrasjon. Satiren var ofte bitende og nådeløs, og parodiene utviklet seg etter hvert til rene kunstformer, og for mange var forestillingene viktigere enn innholdet i Esters bok.
Rabbinerne ble etter hvert bekymret for løssluppenheten knyttet til Purim spiel med hensyn til form, utkledning og stort alkoholinntak. Men det var lite de kunne gjøre for å bringe feiringen inn i mer sømmelige former. De Purim-feirende hadde dessuten Talmud på sin side, der heter det jo at en først aksepterer religiøse tradisjoner fullt og helt når en kan spøke med dem! Likevel har de fleste menigheter opplevd konflikter mellom medlemmer som ønsker full fest, og de som ønsker mer ro og verdighet, spesielt under gudstjenestene. Purim-opprøret i London i 1783 et godt eksempel på hvor ille det kan gå; I Bevis Marks-synagogen hadde menighetens ledelse innført forbud mot for mye bråk under lesning av Hamans navn, men 14 medlemmer av menigheten nektet å adlyde. Ledelsen tilkalte politiet, og bråkmakerne ble arrestert.
Der noen ser håp, ser andre trusler
Purim-fortellingens budskap om mirakuløs redning i siste liten har naturlig funnet gjenklang i perioder med forfølgelse og livsfare. Jødiske menigheter i en rekke europeiske byer innførte egne Purim-dager for å markere at man hadde unnsluppet tvangsdåp, utvisning eller død. Disse dagene ble feiret på samme måten som den vanlige Purim-festen, med lesning av historien knyttet til den spesielle hendelsen, og med tilhørende festmåltid, utkledning og gaver til de fattige.
Fordi Purim-feiringen er så sterkt knyttet til glede over frihet fra undertrykkelse og forfølgelse, ble den ofte uglesett av storsamfunnet. Hele eller deler av Purim-feiringen har dermed blitt forbudt med jevne mellomrom opp gjennom historien. Særlig har forakten for Haman vekket storsamfunnets mistenksomhet. Det tidligste eksempelet vi har er fra Syria i 408, der keiser Theodosius II forbød tradisjonen med henging av en Haman-dukke i en galge. Galgen kunne minne om et kors, og de kristne lederne mente at tradisjonen med henging gjorde narr av Jesus. Nærmere vår tid, i 1933, vet vi at tyske jøder, som i svært stor grad var sekulære, begynte å strømme til synagogene for å høre lesningen av Esters bok. Mens nazistene på sin side betraktet Purim som den mest suspekte av alle jødiske helligdager.
Purim-feiring i glede og alvor
Det er trolig frihetsaspektet ved Purim-karnevalet som gjør at jødiske lærde og ledere ser gjennom fingrene med respektløse ablegøyer og bråk under Purim-feiringen. Én eneste dag i året må jødene få litt fri fra noen av de vanlige forpliktelsene, og til og med få lov til å bryte et par regler, som for eksempel forbudet mot at menn og kvinner ifører seg hverandres klær. Selv om Purim-karnevalet med tilhørende leven og moro har ikke-jødisk opprinnelse, er denne tradisjonen på mange måter en viktig symbolsk markering av dystre begivenhete
Det er trolig frihetsaspektet ved Purim-feiringen som gjør at jødiske lærde og ledere ser gjennom fingrene med respektløse ablegøyer og bråk under Purim-feiringen. Én eneste dag i året må jødene få litt fri fra noen av de vanlige forpliktelsene, og til og med få lov til å bryte et par regler, som for eksempel forbudet mot at menn og kvinner ifører seg hverandres klær. Selv om Purim-karnevalet med tilhørende leven og moro har ikke-jødisk opprinnelse, er denne tradisjonen på mange måter en viktig symbolsk markering av dystre begivenhete
