Rosh Hashana, som helt bokstavelig talt betyr «årets hode», er det jødiske nyåret.  På denne dagen feirer vi skapelsen, men det er også en dag hvor vi blir holdt ansvarlig for våre handlinger. Rosh Hashana sammen med Jom Kippur utgjør «de høye helligdagene», og vi bruker tiden til å reflektere over våre handlinger, og om nødvendig be om tilgivelse fra våre medmennesker, og Gud.

Hvorfor feirer man Rosh Hashana?

Synagogene er som regel stapp fulle på både Rosh Hashana og Jom Kippur siden det er de to dagene de fleste jøder går i synagogen. Og hva gjør man så i synagogen? Jo, man ber spesielle bønner for anledningen og leser skrifter fra Tora.  Man bruker også tiden til å ta et oppgjør med seg selv, både tanker og handlinger, hva man har gjort bra, hva man ikke gjorde så bra, og hva man kan gjøre for å forbedre seg selv.   Har man såret noen, eller oppført seg uvørent mot noen? I så tilfelle bør man be om unnskyldning.

Metaforen som våre skrifter bruker er at på denne dommedagen åpner Gud opp to bøker på Rosh Hashana for å skrive ned hver og en av oss i én av de to bøkene. De rettferdige havner i «livets bok» men de onde blir innskrevet i boken med navn som skal bli visket bort fra historien. Gruppen som er verken rettferdige eller onde får ti dager frem til Jom Kippur på å bli innskrevet i «livets bok».

Hva skal til for å ende opp i livets bok?

I måneden før Rosh Hashana er det ingen andre jødiske helligdager (bortsett fra Shabbat).  I løpet av denne måneden setter vi fokus på selvransakelses- og tilgivelsesprosessen, tshuva.

Alt det gode, OG det dårlige skrives inn i den store boken og på selveste Jom Kippur, ti dager senere,  lukkes boken og ikke noe mer kommer med. Bildet av Gud som skriver ned navn i disse store støvete bøkene sine er det nok mange barn som husker godt fra jødisk skolegang.

Og  man kan spørre seg – bruker Gud penn eller blyant for å skrive vårt navn i bøkene?

Rabbiner Menachem Meiri som levde i Provence på 12-hundretallet, forklarer at bildet som vi har av Rosh Hashana – som den tiden der Gud dømmer oss, og senere skriver oss inn i bøkene, er et bilde på tilgivelsesprosessen. Det er en metafor som ikke beskriver en faktisk virkelighet. Det finnes ingen tid sier han, der det er mer eller mindre tilgivelse fra Gud. Tilgivelse kan vi oppnå likefullt hele året. Det er heller ikke meningen at vi skal samle opp alle våre dårlige gjerninger for å be om tilgivelse for alt samtidig på ett bestemt tidspunkt på året. Vi skal kontinuerlig vurdere våre handlinger og gjøre bot for det gale vi gjør.

Det er derimot ikke vanlig eller lett for oss mennesker å stadig be om tilgivelse, og tenke på hvordan vi kan forbedre oss. Rabbinerne avsatte derfor en tid som er konsentrert rundt denne tiden for å tenke gjennom året som har gått; angre, be om tilgivelse og bestemme seg for å bli et bedre menneske. For å hjelpe oss i denne vanskelige prosessen ser vi for oss Gud som skriver ned våre navn i sine bøker på bakgrunn av våre handlinger. Dette gjør det lettere for oss å bruke ekstra mye energi på å få tilgivelse fra våre medmennesker på denne tiden.

Forandre og forbedre

Forandring og forbedring av en selv er målet. For å nå hjelpe oss med å nå målet ser vi for oss Gud som en dommer med en bok, en penn, en tidsramme og en helligdag vi kaller for jom hadin, dommens dag, et alternativt navn på Rosh Hashana.

Rambam [1]var kanskje jødedommens fremste autoritet på jødisk lov. I sitt verk som sammenfatter all jødisk lov, har han en bok for lover rundt tilgivelsesprosessen. Her skriver han at vi burde se på verden som om den balanserer på en knivsegg – likt fordelt med godhet på den ene siden og ondskap på den andre. Vi skal se for oss at én eneste god gjerning gjør at du vil tippe verden i retning av godhet som gjøre at verden vil fortsette å eksistere. På den andre siden vil en ond gjerning gjøre at verden inneholder mer ondskap enn godhet. Dette vil med sikkerhet tilintetgjøre verden. Rambam ønsker at dette bildet skal påvirke oss, våre handlinger og måten vi ser på og forholder oss til verden. Det kan gi deg en enorm ansvarsfølelse å tenke på at verdens fremtid avhenger av deg personlig.

Den bokstavelige sannheten er ikke viktig i metaforene ovenfor. Klarer vi å komme oss forbi tankene om at Gud selvfølgelig ikke sitter med en bok og en fyllepenn, eller at verden balanserer på en knivsegg, så kan vi med slike flotte og beskrivende tankeeksperimenter få en ønsket adferd og forbedre oss som mennesker.

rosh-hashana-granateple-honning-eple

Hvorfor er metaforer så viktig?

Vi er omgitt av fantastiske bilder og metaforer i jødedommen. Mange henger fortsatt igjen fra barneårene. Det er lett å plukke metaforer fra hverandre og la dem ligge ubrukt, men da mister man virkningene av dem. Det er ikke bare en intellektuell aktivitet. Metaforene som vi bruker i tiden opp mot Jom Kippur skal vekke til liv følelsen av at våre gode gjerninger, uansett hvor små, hjelper verden med å bli et bedre sted og oss til å bli bedre mennesker.

Hva har Wayne Rooney å lære om det å be om tilgivelse?

“Jeg føler at jeg har bedt fansen om unnskyldning men alle fortsetter å si jeg ikke har det. Hvis dette er sant vil jeg be om tilgivelse for mine handlinger.»

Vår tilgivelsesprosess er basert på spesifikke situasjoner der vi har feilet. Derfor er det første punktet på listen å gjøre seg selv bevisst på hva det er man ønsker tilgivelse for. Du har kanskje hørt folk si; ”hvis du har blitt såret ber jeg om forlatelse”. Dette er å be om unnskyldning for den andres følelser, ikke for noe som du har gjort galt. I sitatet ovenfor er det Wayne Rooney som forsøker å be om tilgivelse for å ha lekt med tanken om å bytte fotballklubb. Mange Manchester United-fans ble opprørt over at han ikke ville bli i klubben. Rooney føler derfor at han må si unnskyld dersom noen er blitt opprørt og såret.

Hva skulle Wayne Rooney ha gjort ifølge den jødiske tilgivelsesprosessen?

  1. Tenk tilbake på noe galt du har gjort mot en annen
  2. Beskriv hva det var du gjorde galt
  3. Be om tilgivelse fra den sårede eller skadede
  4. Be Gud om tilgivelse
  5. Forandre adferd

Punkt nummer én er samme tradisjon som nordmenn har rundt et norsk nyttår første januar. Avisene er fulle av tilbakeblikk på de siste 12 månedene med artikler som «sportsåret som har gått», «nye kjendiser anno…» eller «året i bilder».

Rambam setter fokus på punkt nummer fem på denne listen. Du har forandret adferd når du har muligheten til å begå den samme misgjerningen på nytt, men velger å ikke gjøre den samme feilen om igjen. Dette er den siste delen av tilgivelsesprosessen vår. Etter dette steget blir du belønnet av Rambam med tittelen «baal tshuva», «Herre over tilgivelsesprosessen». En endring av adferd i den samme situasjonen med mulighet til å begå den samme feilen, det er den siste delen av tilgivelsesprosessen. Formålet med denne ene måneden av året er at vi skal oppføre oss bedre de neste elleve månedene før vi begynner på nytt!

Hvilke spesielle ritualer er tilknyttet Rosh Hashana?

Måltider på Rosh Hashana starter som regel med eple og honning som symboliserer et søtt og godt år. Året ser vi som rundt og derfor baker vi også runde challe ) til.

Vi hilser hverandre med «shana tova» eller «shana tova umetuka» – et ønske om godt og søtt nytt år. Sefardiske jøder møtes med et ønske om mange fremtidige år – «tizku leshanim rabbot». Granateple er ofte å se på Rosh Hashana fordi det både er rundt og søtt og inneholder mange frø, noe som symboliserer et fruktbart år.

kantor-shofar-roshhashana-jødisk-nyttår

Blåse i et geitehorn?

Shofaren er en viktig del av Rosh Hashana. I Tora blir helligdagen ikke kalt for Rosh Hashana, men jom terua som på norsk betyr blåsedagen – dagen for blåsing i shofaren.

I synagogen blåser vi 100 ganger i shofaren rundt ettermiddagsbønnen:

Shvarim – tre korte blås etter hverandre.

Terua – en serie 9 korte toner som skal vare like lenge som shvarim.

Tekia – lengre tone som ender brått.

Hvorfor blåser vi shofarRosh Hashana?

Shofaren roper ut ifølge Rambam; ”våkne opp syvsovere fra deres søvn og dere som slumrer våkne opp fra deres slummer” .  Lyden fra en shofar er til for å «vekke oss» for å gjøre tshuva. Shofar leser vi om flere ganger i Toraen, blant annet da Gud pratet til det jødiske folk på foten av Sinaifjellet kom det en shofarlyd ut av en tykk sky. Shofaren er derfor også en påminnelse om den pakten vi gjorde med Gud da vi fikk Tora.

Før i tiden pleide Israelittene å blåse i en shofar før de skulle i krig. Shofar-lyden fungerte som sirenene vi har i dag og som lyder når et land blir angrepet. Sirenen samler troppene og gjør folket klare til kamp. På denne tiden av året kaller shofaren inn det jødiske folk til aksjon for å bli bedre mennesker og dermed gjøre verden et bedre sted. Det er ingen lett kamp.

Hva er så spesielt med at jøder ber om tilgivelse?

Vi har alle moralske regler som vi forsøker å leve etter. Vi har en etisk standard som styrer våre handlinger og som vi dømmer oss selv etter. Dessverre er det meget menneskelig å feile, ingen av oss er perfekte og vi kjenner igjen den dårlig samvittigheten når den kommer krypende. For jøder er Rosh Hashana og Jom Kippur en helligdag som kan gjøre det lettere å takle våre mislykkede forsøk på å være så gode som vi ønsker. Når vi mislykkes kan vi, med Gud som dommer, «slette» rullebladet vårt og begynne med blanke ark.

[1] Moshe ben Maimon, Rabbiner, Lege og Filosof som levde i Spania 1138-1204.  En av tidenes mest innflytelsesrike jødiske tenkere.