Både ordene satan og engler er vanlige i norsk dagligtale – det siste oftere, jo lenger nord man kommer. Men har satan og englene noe i den jødiske troen å gjøre – og i så tilfelle – hva?
Tror jødene på Engler og Djevelen?
Når vi hører ordene “satan” og “engler”, tenker vi nesten alle med en gang på figurer med en relativ fast form der satan er en mørk (ofte rød), stygg figur med horn og en klovfot, mens engler er gode, lyse skikkelser med vinger. Ofte kommer spørsmålet opp om jødedommen medfører tro på engler og satan, siden man kanskje har hørt uttalelser om at jøder ikke tror på satan. Disse kommer sannsynligvis på grunn av motsetningen som kan oppstå mellom troen på den ene fullkomne Gud og en tro på egne spirituelle figurer som vandrer selvstendig rundt i verden og påvirker den på godt og vondt.
Satans og englenes opprinnelse i jødiske tekster
I utgangspunktet har satan og engler i den vanlige fantasiforståelsen hatt liten plass i jødisk tro, og har sannsynligvis sitt utspring i måten andre kulturer og religioner har beskrevet engler og satan på. Men vi kan ikke ignorere at både satan og engler er begrep som har sitt opphav i Tanaḳ og er beskrevet i mange senere hellige tekster. Engler har til og med plass i vår daglige bønn. Det er litt vanskelig å klargjøre disse spørsmålene, fordi vi mener man skal være forsiktig å uttale seg med sikkerhet om en verden man ikke kan se eller kommunisere med.
Satan i Tanaḳ
Ordet “satan” på hebraisk betyr i utgangspunktet ikke noe som har med ondskap å gjøre, men noe som hindrer oss eller prøver å fjerne oss fra veien. Dette ser vi for eksempel i historien om Bileam i Fjerde Mosebok. Der har vi en setning[1] om en person/engel som blir sendt av Gud for å være en satan (שטן) til Bileam på veien ‘וַיִּחַר-אַף אֱלֹקים, כִּי-הוֹלֵךְ הוּא, וַיִּתְיַצֵּב מַלְאַךְ ה’ בַּדֶּרֶךְ,לְשָׂטָן לוֹ ‘‘Da flammet Guds vrede opp fordi han dro, og Herrens engel stilte seg foran ham på veien for å stoppe ham (i den norske oversettelsen ‘som en motstander’)».
På lignende måte kan vi forklare nesten alle de andre “satan-sitatene” i Tanaḳ enten som en hindring eller motstand man møter i forskjellige sammenheng. Hvis det kun var opp til disse sitatene, ville det ikke vært plass til legenden om en satan som vil oss vondt og skaper død og lidelse i verden. Denne type satan kan vi finne i Jobs bok, som forteller om satanen som diskuterer med Gud og prøver å overbevise Ham om at Job er trofast kun fordi han har et godt liv. På den måten blir satanen i Jobs bok både en anklager mot Job og den som skaper død i Jobs familie.
Hvilken av disse beskrivelser av satan er riktig? Er satan kun et begrep som betyr hindring og kommer i forskjellige sammenheng (i Bileams tilfelle en positiv hindring), eller er satan den som beskrives i Jobs bok som anklager og skaper ondskap, selv for en person Gud beskriver som ‘en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt’?
Engler i Tanaḳ og andre skrifter
I motsetning til “satan”, der det hebraiske og norske ordet er identisk, bruker vi på norsk et annet ord for “engel” enn det hebraiske ord malaḳ (מלאך). Ordet malaḳ betyr budbringer eller en som er utsendt for å utføre en oppgave. I Tanaḳ kan vi støte på ordet både når en person sender folk med beskjed til andre, eller når Guds malaḳ kommer for å gi en beskjed eller for å gjennomføre en oppgave. Spørsmålet som naturlig dukker opp er om begge tilfeller handler om fysiske mennesker. Eller er kanskje Guds malaḳ et spirituelt vesen som i noen tilfeller kler seg ut som et menneske?
I salmene og flere profeti-åpenbaringer fra Tanaḳ kan vi finne andre begrep som ikke heter malaḳ, men gir et bilde av vesener som er en del av det himmelske og kan tyde på at Guds malaḳ, i motsetning til menneskelige budbringere, ikke er vanlige mennesker. Blant annet har vi begrep som’ himmelens hærskarer’, ‘serafer’ (som har mange vinger), og fyrstene Michael og Gabriel.
Allerede på det andre tempelets tid kan vi se at de fleste skrifter bruker disse begrepene om hverandre. I flere fortellinger og fortolkninger i Talmud, Midrash og Kabala opptrer englene/malakhim som egne vesener som ikke kun er Guds utstrakte arm. De får forskjellige navn ut fra deres unike egenskaper og oppgaver, og sammen er de en del av den gudommelige regjering på jorden.
Trenger Gud engler?
Vi mennesker får oppgaven å streve mot å tjene Gud trofast slik som englene, som ikke har egen vilje og derfor er totale i sin trofasthet. Når vi i våre bønner helliger Guds navn, bruker vi samme formuleringen som serafene uttalte i profetenes åpenbaring. Begynnelsen på den mest hellige delen av gudstjenesten lyder vanligvis ‘Vi vil hellige ditt navn i verden slik som de helliger det i de høyeste himler…’ og i musaf-bønnen ‘Vi vil forherlige og hellige deg med ordene uttrykt av de hellige serafim, som helliger ditt navn i hellighet..’
Hele ideen med at Gud trenger egne vesener for å gjennomføre sin regjering i verden er i utgangspunktet litt vanskelig å forstå. Vi vet at disse englene ikke eksisterer fysisk, for de er spirituelle vesener, men på hvilken måte eksisterer de i den spirituelle verden? Jødedommen er mangfoldig i sitt svar på dette spørsmålet. Man kan på den ene siden finne beskrivelser av engler som egne figurer som man i noen få tilfelle kan kommunisere med. Maimonides (Spania 1135 – Egypt 1204) beskriver på den andre siden engler enten som en åndelig/intellektuell enhet som ikke har fysiske egenskaper, eller som personifisering av en av naturkreftene.
I lignende retning som Maimonides går Rabbi Nissim av Gerona (Spania 1320-1376). Han stiller spørsmålet om hvorfor man trenger englene som mellomledd mellom mennesker og Gud. Han gir et interessant svar der han skiller mellom to måter Gud virker i verden, en direkte og en indirekte (med engler). Han sier at når Gud indirekte virker i verden, betyr det at han bruker verdens naturlige krefter, mens når Gud påvirker verden direkte, går Han utenom verdens vanlige regelverk. Et eksempel på det kan være utgangen fra Egypt. Vi leser på sederaften at Gud selv reddet israelittene ut av Egypt- ‘Gud og ikke en malakh, seraf eller budbringer’. Da betyr det at miraklene som skjedde i Egypt var unaturlige, i motsetning til nesten alle andre fortellinger og profetier som skjer innenfor naturkreftene i verden. Vi ser vanligvis på englene som noe unaturlig, men i denne tolkningen er de naturlige kreftene Guds engler (budbærere) for å virke i verden.
Spørsmålet om satan eksisterer og på hvilken måte, er det samme som spørsmålet om englene. I et sitat i Talmud (Bava Batra 16) sier Rabbi Shimon Ben Lakish at satan er det samme som den onde drivkraften, som er det samme som dødsengelen. Han ser ikke satan som en fysisk figur, men mer som en ide og en kraft som lever i verden og som hindrer oss på vår vei videre, enten er det en ekstern hindring eller den kommer fra våre innerste krefter, som også kan dra oss i feil retning.
Ikke selvstendige vesen
Jeg er ikke sikker på om artikkelen har klart å skape oversikt over et relativt komplisert tema. Som sagt kan man finne kilder og støtte i våre tekster til forskjellige forestillinger man kan ha om engler og satan. Men det som er klart er at uansett ståsted og forestilling om engler, er alle enige om at ingen vesener er selvstendige og kan motstå Gud, alle kreftene er Guds budbringere og tjenere. Innenfor jødedommen finnes det ingen plass for å frykte en satan som vandrer selvstendig og med sin ondskap rammer folk mot den gode Guds vilje. Det er Gud vi skal elske og frykte fordi alt, både godt og vondt, kommer fra Ham. Uansett forestillingen man kan ha om begrepene engler og satan, symboliserer de at verden består av mer enn det fysiske vi kan sanse, og at det må være plass for åndelighet i vårt liv og vår tro.
[1] Fjerde Mosebok, 22;22
