Om høsten kan man ofte se jøder danse i gatene med Tora-ruller.  Hvorfor gjør de det, og har de alltid gjort det?

To for en

På tampen av helligdagen Sukkot, kommer det to nye helligdager, nemlig Shemini Atseret, som bokstavelig talt betyr den åttende slutthøytiden, og Simḥat Tora som betyr å glede seg over Tora.  I Israel og blant liberale jøder feires de to helligdagene på samme dag, men i de fleste forsamlinger utenfor Israel feires dagene etter hverandre.

I motsetning til de fleste jødiske helligdagene hvor fokus er på hjemmet, feires størsteparten av denne/disse helligdagene i synagogen.

Shemini Atseret

Shemini Atseret er nevnt i Fjerde Mosebok, men den opprinnelige meningen med helligdagen er litt diffus: «Den åttende dagen skal dere holde en høytidssamling. Da må dere ikke gjøre noe slags arbeid»[1]. Etter at tempelet ble ødelagt i år 70 e.v.t. ble det slutt med offertjenesten, og Shemini Atseret fikk som de andre helligdagene etter hvert nytt innhold. Shemini Atseret markerer begynnelsen på regnsesongen i Israel, og på denne dagen legger vi inn en kort bønn i løpet av den stille bønnen hvor vi ber om regn, Gud «som får vinden til å blåse og regnet til å falle», og dette gjør vi helt til frem til våren, til den neste bibelske helligdagen Pesaḥ. I tillegg er det vanlig at man legger til en minnegudstjeneste, yizkor, for de døde.

For mange er Shemini Atseret den siste dagen man sitter i, og inntar festmåltid i, Sukkaen. Man blir gjerne litt lenger, synger sanger, og sier farvel til sukkaen og helligdagssesongen for dette året. De siste fire ukene, som alle er i den jødiske måneden Tishrei, har vært fulle med helligdager; Rosh Hashana, Jom Kippur og Sukkot. I Oslo, og i andre skandinaviske menigheter, sitter vi ikke i Sukkaen Shemini Atseret.

Simḥat Tora

Simḥat Tora er ikke nevnt i Tora, men har utviklet seg som helligdag siden tidlig middelalder, selv om den handler om, og viser hvor sentral Toraen er, i jødisk liv og lære!  Man feirer bibelske helligdager i to dager utenfor Israel (bortsett fra Jom Kippur), så Simḥat Tora er på en måte en ny måte å feire annen dag Shemini Atseret.

Hver Shabbat leses et Tora-avsnitt opp høyt i synagogen, slik at man bruker et jødisk kalenderår på å lese seg igjennom.  Til Shavuot feirer vi mottagelsen av Tora, mens på Simḥat Tora feirer vi at vi har lest det siste kapittelet i Femte Mosebok, og skal begynne å lese det første kapittelet, og dermed starte et nytt år hvor vi har gleden av å lese fra Tora. Den er både en kilde for jødisk identitet og en dyrebar gave fra Gud, og vi kommer sammen for å komme i direkte kontakt med Toraen, og for å vise vår glede over at vi har mottatt den.

Vi tar alle Tora-rullene ut ifra skapet der de oppbevares, og går i en festlig prosesjon sju ganger rundt i synagogen. Gleden er så stor at vi synger mens vi danser med Toraene i synagogen, og ofte ute på gaten.  Det er ikke Toraens pergament, og blekket som er brukt til å skrive bokstavene som er ansett som hellige, men innholdet i rullen, det den står for, og dets betydning for jødedommen.

Mann-tora-ruller

Kantoren i synagogen i Oslo tar tora-rullen ut av skapet

Når vi så bringer rullene tilbake leser vi det siste kapitelet i den Femte Moseboken høyt.  Den som sier en velsignelse på denne dagen er kjent som Toraens Brudgom, og i liberale synagoger også Toraens brud, så spesielt og ærefullt er det å si denne velsignelsen på Simḥat Tora.

Så snart vi har lest det siste kapittelet i den siste boken høyt i synagogen, leser man det første kapittelet i Første Mosebok høyt.  Dette er også ansett å være en ære, så den som leser dette kapittelet høyt blir kalt Skapelsens brudgom eller brud, fra det hebraiske navnet på Første Mosebok som heter «Skapelsen».  Ved å bruke ordet som brud og brudgom når man snakker om Tora-studier, sammenlignes med det et ekteskap hvor begge parter har forpliktet seg til hverandre.  I Oslo leser vi kapitlene høyt kun en gang – andre steder i verden leser man flere ganger slik at de som vil lese høyt får anledning til det.

Helligere og helligere

Man kan se på helligdagssesongen som en slags spirituell reise hvor ett nytt år starter (Rosh Hashana), man gjør opp for seg selv og forsoner seg med sine medmennesker (Jom Kippur).  Vi feirer innhøstingen og ber om at det nye året skal være fruktbart (Sukkot), og vi avslutter med å minnes de som kom før oss (Shemini Atseret), som lærte oss tradisjonene og å glede oss over Tora (Simḥat Tora).  Ved å fortsette å lese og lære av Toraen utvikler vi vårt eget personlige forhold til den og tradisjonene, og vi fortsetter i den historiske kjeden og sirkelen.

[1] Fjerde Mosebok 29:35