Merkelig oppførsel med en god forklaring

Om høsten når helligdagen sukkot kommer, kan man se jøder som i en hel uke sitter og spiser måltidene sine i en løvhytte, og som rister på grener mens de holder en sitron i hånden.  Her får du svar på hvorfor vi gjør det!

Løvhyttefesten

Det enkle svaret er at vi gjør det fordi i Andre Mosebok blir israelittene fortalt om en tre nye helligdager som de skal feire, deriblant Chag ha’asif, innhøstingshelligdagen, kalt sukkot: «… Chag ha’asif – Og frukthøstens høytid ved årets utgang, når du samler inn frukten av ditt arbeid på marken.”.[1]

Men hvorfor skal man feire innhøstingshelligdagen?

Jo, som navnet tilsier er helligdagen tilknyttet landet og jordbruk – man skal takke Gud for jordens grøde. Den andre grunnen er mer spirituell, som vi får høre mer om i Tredje Mosebok:

«Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud”.[2]  Man skal altså minnes ved å gjenoppleve, slik man gjør på Seder-aftenen til Pesaḥ hvor man gjenopplever utgangen fra Egypt.  Både Sukkot og Pesaḥ er en av de tre valfartshelligdagene hvor man i antikken valfartet til tempelet i Jerusalem.  Den  tredje valfartshelligdagen heter Shavuot.

Sukka-sukkot-løvhytte

Hvordan feirer man Sukkot?

To ting kjennetegner sukkot-feiringen: Sukkaen – løvhytten, og for å minnes markens overflod holder og rister vi fire plantesorter.

I løpet av sukkot flytter man ut i sukkaen og forsøker, så lenge været tillater det, å bruke så mye tid som mulig i løvhytten. En sukka må stå under åpen himmel. I boligområder der det bor mange ortodokse jøder, vil husenes balkonger ofte være utformet slik at ingen er under tak. Ifølge ortodoks jødisk lov (halacha) er jødiske menn forpliktet til å innta alle sine måltider i sukkaen, og også å sove i den, hvis været og omstendighetene tillater dette.  I mer liberale menigheter gjelder reglen om å innta sine måltider i en Sukka for kvinner også.

Festens gledesaspekt markeres gjennom de fire sortene. Bakgrunnen for å bruke dem finner vi i 3. Mosebok 23:40: » Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegreiner og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal glede der foran Herrens, deres Guds åsyn i sju dager.»

Påbudet i Tora pålegger jøder å bruke de fire sortene som Talmud hjelper oss med å definere. På Hebraisk er det vakre treet et «Hadartre», et sitrustre med en frukt som heter etrog. «Et tjukt tre», som blir beskrevet i Tora, er et myrtetre (hadass) og «viertre fra elven» (arava) heter pilegrener på norsk. Disse fire sortene, en bukett av palmegren, pilegren, myrtegren og en sitrusfrukt, bindes sammen til en såkalt lulav.

De fire sortene blir holdt sammen og etter at man har sagt velsignelsen over lulav, som er fellesbetegnelsen på alle de fire sortene når de kommer sammen, ristes de i alle himmelretninger samt opp og ned. Dette kan gjøres både i synagogen eller hjemme og blir gjort av både menn og kvinner.

I løpet av tiden da tempelet sto i Jerusalem var sukkot en av de tre helligdagene der jøder gikk til Jerusalem på pilegrimsreise. Den siste delen av setningen ovenfor fra 3. Mosebok sier at “jødene skal feire foran Herren” som er en henvisning til feiringen i tempelet og tempeltjenesten. De fire sortene ble brakt til tempelet og ristet på den spesielle måten alle syv dagene av sukkot.

Hva er betydningen av å riste lulav?

Det fins flere forklaringer på hva de fire sortene symboliserer og hvilken betydning som ligger bak ristingen av lulav – betegnelsen på de fire sortene satt sammen i én bunt. Én forklaring som er rundt 1000 år gammel, bygger på at hver av de fire sortene ligner på deler av menneskekroppen.[3] Lulav ser ut som ryggraden, hadass er øyet, arava munnen og etrog minner om hjertet. Ved å binde dem sammen for å gjøre ett av Guds påbud så viser man et ønske om å dedikere hele sin kropp til hans tjeneste.

Det kan også symbolisere jødisk enhet der forskjellige typer jøder kommer sammen for å utføre et av Guds påbud. Forskjellige grupper har muligheten til å forenes og forme noe som er større enn hver enkelt gruppe eller individ alene.

Rabbiner Samson Raphael Hirsch, som levde på 1800-tallet, forklarte at de fire sortene skal fremme den korrekte holdningen overfor det materialistiske i vår hverdag. Alle de fire sortene som brukes på sukkot er avhengig av forhold for å overleve og gro som er utenfor vår kontroll. Vi kan vanne et tre så mye vi vil, men uten sol hjelper det lite. Lulaven med de fire sortene demonstrerer derfor en forståelse at vi ikke alene er ansvarlige for alle godene vi finner i våre liv. Ved å riste i hver himmelretning samt opp og ned viser vi at Gud ser alt som skjer i verden, ser våre handlinger og er involvert i våre liv.

Lulav-Etrog-Riste

Hvorfor skal man bo i en sukka?

Moses forteller folket at de skal bo i løvhytter i syv dager i løpet av året for at fremtidige generasjoner skal huske at Gud gjorde at israelittene bodde i løvhytter da Han tok dem ut av Egypt.[4] Hva er det med å bo i løvhytter som er så viktig at Moses vil sørge for at israelittenes boforhold i ørkenen ikke blir glemt av fremtidige generasjoner?

Moses ga det jødiske folk et påbud fra Gud om å bo i løvhytte én uke av året etter at de hadde bosatt seg i Kaanans land. Det essensielle med å flytte ut i en løvhytte er forbundet med deres nye tilværelse i det lovede land. Det var først da de skulle begynne å feire helligdagen sukkot.

Moses forteller folket mens de er i ørkenen at de ikke må glemme Gud når de er i sitt nye land har spist seg mette, bygd sine hus, flokken har blitt større og de har fått mer gull og sølv.[5]

Det er tydelig at de kom til å ha et bedre liv på mange måter der den store forskjellen var deres økonomiske uavhengighet som ville føre til overflod av mat og bedre boforhold. I løpet av vandringen hadde de blitt holdt i live av manna som Gud hadde forsynt. Det var en periode der usikkerhet rådde med tanke på når neste måltid ville komme, om det ville det være nok vann til å overleve en uke til, de truende folkeslagene i nærheten og bekymringen rundt naturlige farer som truet i ørkenen. Alt dette ville derimot forandre seg. Jødene i sitt nye land kunne dyrke sin egen mark og organisere et samfunn med institusjoner som tok vare på fattige og syke og som beskyttet folket. Det var derimot en ny fare som bekymret Moses og Gud.

Hvordan ville folkets forhold til Gud forandre seg når de kunne leve av sitt eget harde arbeid?

Moses advarer derfor mot å glemme Gud i deres nye tilværelse i Kaanans land. Rashbam forklarer det godt:

«Når israelittene kommer til det lovede land og de bor i ordentlige hus, flerfoldige åkrer og vingårder, er det en fare for at de vil skryte og si; med mine krefter og med min hånds kraft har jeg skapt denne formuen for meg selv.”[6]

Dersom dette var en fare for 3000 år siden kan det sies å være vel så farlig med menneskets fremskritt og prestasjoner i dag. For å gjenskape noe av denne følelsen av avhengighet av Herren, flytter jøder ut under nesten åpen himmel én uke av året. Dette gir en opplevelse av å være truet av krefter som er utenfor vår kontroll. Mange beskriver det som en ydmykende opplevelse som kan sette menneskets krefter og innflytelse i nytt lys. Den neste nattesøvnen kan bli ødelagt av vind og kulde, og festmåltidet med gjester og god mat må kanskje avbrytes av regn. Vanlige gjøremål som gjøres uten ettertanke i hverdagen blir i løpet av sukkot en opplevelse som hjelper oss med å sette det dagligdagse i perspektiv.

   [1] Andre Mosebok 23:14-17

   [2] Andre Mosebok 23:43

   [3] Midrash Vayikra Rabbah 30:14

   [4] Tredje Mosebok 23:41-43

   [5] Femte Mosebok 8:7-11

   [6] Femte Mosebok 8:7-19