På de fleste jødiske merkedager minnes vi viktige, gledelige hendelser i vår historie, men vi har også dager hvor vi skal huske på vonde hendelser. En av disse dagene er Tisha beAv, som betyr 9. Av,  er den jødiske datoen hvor vi minnes det andre tempelet som sto i Jerusalem, men som ble ødelagt 9. Av i år 70 av romerne.

Historisk Fastedag

Det fortelles at under Napoleons felttog mot Russland, reiste han gjennom en liten, jødisk landsby. Han ba da om å få komme inn for å se en synagoge fra innsiden. Tilfeldigvis skjedde dette på Tisha beAv, og jødene satt på gulvet i mørket og gråt mens de ba. Da Napoleon fikk høre at jødene sørget over ødeleggelsen av tempelet, og jødenes eksil fra Jerusalem og det som idag er Israel, spurte han når dette hendte.  «For ca 1800 år siden», fikk han til svar.  Da keiseren hørte dette, utbrøt han: «Et folk som kan huske sitt land i nesten to tusen år, vil helt sikkert komme tilbake til det».

På disse merkedagene har vi spesielle skikker for på best mulig måte minnes det som har hendt det jødiske folk opp gjennom tidene. Men enda så viktig det er å huske på vår historie, er ikke disse dagene bare rene minnedager. Ved å markere dem, lar vi også historien gi mening til vår nåtid og vår framtid. Fire av våre fastedager har tilknytning til tempelets fall. Da vi hadde tempelet i Jerusalem, utgjorde det et naturlig sentrum for hele det jødiske folket og var et sted for felles bønn og gudstjeneste.

Det første tempelet, bygget av Kong Salomo, ble ødelagt av babylonerne 9. Av i år 586 før vanlig tidsregning. Det gjenoppbygde tempelet, som sto ferdig i år 516 før vanlig tidsregning, ble ødelagt 9. Av i år 70 av romerne. I Talmud forklares templets og folkets skjebne med at jødene ikke var samlet men heller lå i strid med hver andre – uten spesielt god grunn.

Det spirituelle mot det materielle

Vi lærer fra Mishna at de tolv speiderne som Moses hadde sendt inn i Kanaans land for å se på forholdene der, kom tilbake 9. Av. To av dem var positive, men resten omtalte landet i så nedsettende ordelag at israelittene gråt og fortvilte over å skulle slå seg ned der. Gud straffet israelittene for deres manglende tiltro ved at ingen fra den generasjonen fikk komme inn i landet. Men han bestemte også at for alle kommende generasjoner skulle denne dagen bli en dag for gråt og fortvilelse.

Da israelittene vandret i ørkenen, var de omgitt av en hellighet. De fulgte skyen, og behøvde ikke bry seg med materielle og trivielle ting – de satte sin lit til Gud og når de slo seg ned et sted, brukte de sine krefter og tankevirksomhet til å studere Tora. Speiderne klarte ikke å se hvordan denne helligheten kunne tas med og videreføres til et land hvor livet plutselig ville bestå av praktiske gjøremål. I det lovede landet måtte jorden dyrkes, landet bygges og det omfattende arbeidet med fysisk å skulle bygge et tempel måtte settes i gang. Speiderne ønsket ikke å gi slipp på den spirituelle tilværelsen de hadde i ørkenen, og så den som uforenelig med materielle oppgaver. Det de ikke skjønte den gang, var at religionen skal springe ut av og ligge til grunn for våre praktiske, daglige gjøremål. Det går galt i det man ikke forstår at vi skal finne helligheten i jorden og det materielle.

Fasten skal gjøre oss i stand til selvransakelse

Da vi så hadde fått tempelet og landet, lot vi det kanskje få en alt for betydningsfull plass igjen, på bekostning av det vi burde fokusere på. Når man allerede besitter de materielle godene vi i dag lengter etter, kan det være vanskeligere å fokusere på det spirituelle, som vi ønsker at skal utgjøre kjernen i våre liv: Toraen og ordet.

Vi markerer derfor de dagene som angår tempelets fall ved å faste. På fastedager reduserer vi våre materielle nytelser ved ikke å spise eller drikke, og forsøker således å oppnå en ydmyk selvransakelse.

Av disse fire fastedagene er Tsom Gedalja, Asara be’Tevet og Shiva-asar be’Tammuz minst alvorlige. De overholdes på ”vanlig måte”; fasten begynner ikke før ved morgengry, så om man ønsker det, kan man spise hele natten gjennom. Gravide eller ammende kvinner, og personer som føler seg dårlige, trenger ikke å faste. Ut over fasten har vi ingen spesielle regler for hva vi må unngå disse dagene.

Sorg satt i system

Tisha beAv skiller seg ut fra disse tre andre som en strengere og mer alvorlig fastedag. Fasten begynner allerede kvelden før. I tillegg til å faste, skal vi også avstå fra å vaske oss og smøre oss med salve, vi har ikke lov til å gå i skinnsko, og mann og kvinne kan ikke ha seksuelle relasjoner. Påbudet om å faste er absolutt og gjelder alle, med mindre det vil innebære livsfare ikke å spise.

Tisha beAv skal være en sørgedag. Vi sørger over tapet av tempelet og av Jerusalem. For at vi i dag skal få en reell sorgopplevelse, utfører vi noen av de tradisjonelle sorgritualene vi ellers gjør når vi sitter shiva. Vi sitter ikke på høye stoler, vi har ikke lov til å gå i byen eller å hilse på hverandre ved å spørre hvordan det står til, og i synagogen leses det fra Klagesangene. Vi har heller ikke lov til å studere Tora, som vi ellers gleder oss over å kunne gjøre, eller å få dagen til å gå raskere og lettere ved å la oss underholde av filmer på TV.  Derimot kan det være passende å bruke dagen til å tenke over dagens tunge mening, da er det anbefalt for eksempel å lese om tap av tempelet, eksilet eller holocaust.

Tre ukers forberedelse

Denne sorgen over tempelets fall, er ikke bare begrenset til selve Tisha beAv-dagen. Vi begynner en sørgeperiode allerede tre uker før. I løpet av denne perioden blir våre tegn på sorg gradvis flere og sterkere, for til slutt å kulminere i Tisha beAv-fasten. Sørgeperioden begynner med Shiva-asar be’Tammuz, 17. Tammuz. Fra og med denne dagen har vi ikke lov til å klippe håret, kjøpe nye klær eller å gifte oss. Videre, fra og med begynnelsen av Av, skal vi redusere de gledene vi vanligvis har. Da skal vi ikke spise kjøtt eller drikke vin, og vi skal verken bade eller gå på konserter.

Dagen før Tisha beAv spiser vi et avslutningsmåltid. Dette måltidet må ikke være stort og festlig, tradisjonen er å spise brød med egg, et tradisjonelt symbol for sorg. For virkelig å gi uttrykk for sin sorg, er det noen som går så langt som å dyppe brødet i jord før de spiser det.

Selv om vi har en tre ukers sørgeperiode, og særskilte merkedager hvor vi minnes tempelets fall, skal denne sorgen følge oss gjennom hele året. Dette er nødvendig for at vi skal kunne erkjenne at vi er et samlet folk med et felles, uoppnådd mål. Derfor er det mange steder vanlig med synlige tegn på at noe mangler; kvinner som bærer smykker lar være å ta på seg ett av smykkene, noen lar et lite hjørne av hjemmet sitt stå umalt, andre igjen lar noe på matbordet stå tomt ved større måltider, og i bryllup knuser vi et glass. Slik husker vi på at vi alltid bærer på en sorg, og at vi har et felles mål som vi ennå ikke har nådd. På veien mot målet gjenstår det fremdeles