Tu BeAv – kjærlighetsdagen

To-svaner-hjerte

Tu Beav, den 15. dagen i måneden Av (juli/august på den Gregorianske kalenderen), er en gammel helligdag som i mange århundre nesten var ubemerket i den jødiske kalenderen.  Men, dagen har blitt løftet fram de siste tiårene, spesielt i Israel, hvor den i sin moderne inkarnasjon har fått ny aktualitet som hebraisk-jødisk «kjærlighetsdag». Dagen har også blitt omfavnet av den sekulære kulturen i Israel.

Når oppstod denne dagen?

Det er umulig å vite helt nøyaktig når feiringen Tu BeAv (noen ganger skrevet som Tu B’Av) begynte, ei heller hvorfor den begynte.  I likhet med andre merkedager i den jødiske kalenderen finnes det ulike forklaringer for hvorfor denne dagen markeres. Datoen og deler av fortellingen ble første gang omtalt i Mishna (kompilert og redigert i slutten av det andre århundre), der Rabban Shimon ben Gamliel er sitert og sier: «Det var ingen lykkeligere dager for Israels folk enn den 15. dagen i måneden Av og Jom Kippur, siden på disse dagene går Israels og Jerusalems døtre kledd i hvitt og danser i vingårdene. Hva sa de: Unge mann, tenk på hvem du velger (til din kone)?»[1]   I dagens språk høres dette ut som en fest hvor de unge kunne møtes, og «gå på date».

Tu Beav, i likhet med flere jødiske helligdager som Pesaḥ, Sukkot, og Tu Bishvat, starter om kvelden mellom den 14. og 15. dagen i den hebraiske måneden, og er fullmåne-natt i den jødiske kalenderen. Å knytte natten til en fullmåne med romantikk, kjærlighet og fruktbarhet er ganske så vanlig.

Meningen med det hele

Talmud har flere tolkninger om hvorfor nettopp denne dagen er en gledens dag.  En forklaring som knytter feiringen til kjærlighet er at talmud sier da jødene vandret i ørkenen i førti år, var det et generelt forbud mot å gifte seg utenfor sin stamme, dette for å forhindre at deres fars arv i Israel skulle bli overdratt til andre stammer. På den 15. Av ble dette forbudet opphevet og ekteskap utenfor stammen tillatt.

En annen forklaringen er at dette var tiden på året da klimaet i Israel gikk fra tørt til fuktig, dagen kan ha markert at all ved man skulle bruke til å brenne ofringer ved tempelet i Jerusalem måtte være sanket og i hus. Samtidig som det fuktige væromslaget førte til at jorda ble mer fruktbar, og avlingene rikere.

Kontrasten er stor mellom Tu BeAv og den mest kjente helligdagen i måneden Av, som opp igjennom tidene har vært Tisha Beav.  Tisha Beav er en sørgedag hvor man minnes ødeleggelsen av både det første og det andre tempelet i Jerusalem, henholdsvis i år 587 f.v.t og år 70 v.t.

Det sies også at de jødiske opprørerne under Bar Kochba – oppstanden mot den romerske okkupasjonen tapte et blodig slag i Betar på Tisha Beav med tusenvis av døde, og at man ikke fikk lov til å begrave de døde før seks dager senere.  Koplingen Jerusalem – Betar kan ha vært avgjørende for at Tu-Beav kom med i Mishna.

Det er jødisk tradisjon i et  bryllup, som for øvrig er noe av det mest gledelige et menneske kan oppleve, at man knuser et glass for å symbolisere at tempelets ødeleggelse er et skår i gleden. Og at vi alltid bærer på sorgen over det ødelagte tempelet selv i livets gladeste stunder. Dermed fremkommer sammenhengen og kontrasten mellom sørgedagen på niende dagen i Av og gledesdagen på 15. Av tydelig. Vi sørger, fordi først når man setter pris på det man har mistet, og fysisk har begravet de døde, kan man fortsette å leve videre.

I dag

I nesten 19 århundrer – mellom ødeleggelsen av Jerusalem og gjenopprettelsen av den jødiske staten Israel i 1948 – var det eneste minnet om Tu BeAv at morgen- gudstjenesten ikke omfattet Tahanun, som er en bønn man vanligvis leser på hverdager.

Men dette har forandret seg i løpet av de siste tiårene i Israel, hvor festivaler med sang og dans på Tu Beav-kvelden nå er vanlig. Dagen er blitt kommersialisert og underholdnings- og skjønnhetsindustrien jobber overtid, litt som opptakten til Valentines Day her i Norge. Tu Beav er en vanlig arbeidsdag, også i Israel. Religiøst er det ikke noe tillegg til liturgien, og gamle religiøse praksiser er ikke blitt gjenopptatt.

 

[1] Babylonsk Talmud Taanit, Kapittel 4