Fordypningsartikkel Av F.M. Loewenberg
Det er få ting jøder og israelere, religiøse som ikke religiøse, er enige om. Men det hersker liten tvil om at Vestmuren (noen ganger kalt Klagemuren) er jødedommens helligste sted. Stedet der man erfarer det sakrale, eller som Shmuel Rabinowitz, murens rabbiner, kaller det «det helligste av det hellige i jødisk nasjonalt samhold». Overrabbineren av Jerusalem, Shlomo Amar, har på samme måte hevdet at «ingen kan utslette den vestlige murens hellighet, ikke regjeringen, ikke domstolene.»
Vestmurens historie og fremtid
Men når ble Vestmuren jødenes helligste sted? Historiske bevis tyder på at Tempelhøyden faktisk var jødedommens «helligste av det hellige», og at Vestmurens ærverdige stilling er en relativt ny utvikling med et mer prosaisk, og til og med ikke-jødisk, opphav. Kan slike fakta endre debatten om Vestmurens fremtidige status? Og kan fakta hjelpe til å hindre den økende polariseringen på grunn av dette hellige stedet – en splittelse mellom Israels ortodokse religiøse etablissement og diasporaens religiøse retninger, som konservativ og reformert jødedom?
Det andre tempelet i Jerusalem var i mange århundrer det sentrale stedet for jødisk religionsutøvelse, som på den tiden hovedsakelig var offertjenesten. Selv om selve tempelet ble bygget og fullført i 515 f.v.t. av jøder som hadde vendt tilbake fra babylonsk eksil, ble en omfattende oppussing av templet påbegynt av den romerske klientkongen Herodes den store ca. 19 f.v.t. Dagens vestlige mur er faktisk bare en liten del av støttemuren som ble reist av Herodes for å omslutte den naturlige høyden kalt Moria-fjellet, eller Tempelhøyden, for å bygge en enorm plattform der det opprustede tempelet sto.
Tempelet blir revet
Etter at det andre tempelet ble revet av romerne i år 70 e.v.t., erstattet bønn offertjenesten. De fleste akademikere er enige om at jøder ba på Tempelhøyden selv etter ødeleggelsen av Det andre tempelet. «I løpet av den første perioden etter ødeleggelsen av Herodes’ tempel, fortsatte jødene å gråte blant dets ruiner,» kunne man lese i en rapport fra den britiske kongelige kommisjon, som ble opprettet i 1930 for å avgjøre de fremsatte kravene fra muslimer og jøder om Vestmuren. Rapporten bemerket også at «Jødenes sted for å gråte den gang ser ut til å ha vært ved steinen på Moria-fjellet der Omars moske nå står.»
Hadrian forbyr tilgang til Tempelhøyden
Den romerske keiseren Hadrian knuste en blodig jødisk oppstand i Judea i 132–36 e.v.t. Han straffet jødene ved å nekte dem adgang til Tempelhøyden for å be. Likevel finnes det ingen indikasjoner på at de ba ved Vestmuren slik man gjør i dag.
Jødene fikk bare lov til å samles for bønn på Oljeberget, hvor de hadde uhindret utsikt til ruinene av Det andre tempelet. Forbudet mot å samles på Tempelhøyden ble strengt håndhevet i løpet av Hadrians levetid. Men siden dekretet som forbød jødene tilgang måtte fornyes av etterfølgende keisere, antydes det at håndhevelsen av dekretet ikke var like streng etter hans død. Faktisk ba jøder på Tempelhøyden i løpet av det andre og det meste av det tredje århundret, men selv når de ble forbudt å gjøre det, er det ingen indikasjon på at de i stedet valgte å be ved dagens vestre mur.
Kristendommens inntog
Da Romerriket innførte kristendommen som sin offisielle statsreligion i det fjerde århundre, ble situasjonen for Jerusalems jødiske samfunn prekær. I mesteparten av de påfølgende tre århundrene fikk ikke jøder lov til å bo eller besøke Jerusalem, selv om det var perioder hvor denne antijødiske politikken var mer avslappet og da jøder fikk lov til å bo i eller besøke byen. Selv da er det ingen indikasjoner på at jøder ba ved den vestlige muren.
Etter de persiske og arabiske erobringene av Jerusalem i det syvende århundre fikk jødene igjen lov til å oppholde seg i Jerusalem. De valgte å bo på Sionfjellet, der de hadde en rekke synagoger. De hadde til og med en synagoge på Tempelhøyden, men det var ingen bønnetjenester ved Vestmuren.
Et dokument fra det 11. århundre som ble funnet i Kairo-genizaen beskriver hvordan jødiske pilegrimer ofte sirklet rundt Tempelhøyden (på utsiden) og stoppet ved hver av portene for å be faste bønner. Det er rapportert at Moses ben Yitzhak, pilgrim på midten av 1000-tallet, daglig ba ved en av Tempelhøyde-portene. På den tiden ba jøder ved alle tempelmurens støttevegger, og Vestmuren var ikke foretrukket fremfor andre murer.
Bønn ved flere murer og porter
Dessuten, da jødene ba ved den vestlige muren, ba de ikke på stedet som i dag er kjent som Vestmurens plaza, men heller lengre nord. Dette fordi bygninger på den tiden forhindret tilgang til det området som nå er Vestmurens plaza. Det er det samme geniza-manuskriptet fra 1057 som bekrefter at jødene betalte spesielle skatter for privilegiet å be ved Tempelhøyde-portene og på Oljeberget.
Fram til det trettende århundret var bønn på Tempelhøyden sporadisk mulig. Benjamin av Tudela (1130-73 e.v.t.), den berømte jødiske reisende som besøkte Jerusalem i korstogenes tid, skrev i sin reiseberetning:
«Foran [Tempelhøyden] ligger den vestlige muren. Dette er en av de [gjenværende] veggene i det som en gang var det helligste av det hellige … Alle jødene drar dit for å be foran denne muren.»
Muren som Benjamin beskrev er ikke den samme som den nåværende vestlige muren (som tidligere nevnt er den en del av de ytre støttemurene til Tempelhøyden), men ruinene av den vestlige veggen av Det andre tempelet, som tilsynelatende fremdeles sto i hans dager. Maimonides, som ankom Jerusalem i 1165, ba også på Tempelhøyden, men brevene hans nevner ikke bønn på stedet der den vestlige muren nå ligger.
Rabbi Shmuel ben Shimshon, som kom til Jerusalem i 1211, beskriver detaljert om sine første dager i byen. Han gikk opp til Tempelhøyden rett etter ankomst og ba ofte om «Oljeberget, stedet der de pleide å brenne den [røde] kvigen.» Men på «shabbat ba vi ettermiddagsbønnen [på Tempelhøyden], på det samme stedet der de uomskårne pleide å reise sine avguder.» Igjen – dagens Vestmur blir ikke nevnt. I en bok fra det fjortende århundre om Det hellige lands geografi hevdes det at jøder ba ved den østlige muren og utenfor portene til den sørlige muren.
Mamelukkenes styre
Mamelukkene styrte så Jerusalem fra 1250 til 1516, og de forbød jødene å bestige Tempelhøyden. Ishtori Haparchi (1280-1366), forfatter av en av de tidligste bøkene om geografien til Det hellige land, Kaftor v’Ferah, skrev at på hans tid ba jøder ved østveggen og utenfor portene til den sørlige muren. Han beskriver Jerusalems geografi i detalj, men nevner ikke noe hellig sted ved den vestlige muren.
En italiensk jødisk pilegrim, Meshulam Da Volterra, besøkte Jerusalem i 1481. Han kunne melde at på tisha b’av, den årlige sørgedagen for ødeleggelsen av tempelet, gikk jødene i Jerusalem «opp til Oljeberget, derfra ser de Tempelhøyden, og der gråter de og sørger over ødeleggelsen av dette huset.»
Det som i dag er kjent som den vestlige muren blir altså ikke nevnt i noen kilder før det sekstende århundre. Den ble verken nevnt i den babylonske Talmud (fullført i det femte århundre e.v.t.) eller Jerusalems Talmud (fullført omtrent et århundre tidligere).
Det eksisterer, derimot, en gammel tradisjon om at «Sheḥina (Guds nærvær) aldri vil fjerne seg fra den vestlige muren.» Dette ordtaket refererer ikke til den nåværende vestlige muren, men beskriver istedenfor ruinene som tilhørte den vestlige muren i det andre tempelbygget nevnt av mange pilegrimer, inkludert Benjamin av Tudela. Etter hvert som de synlige ruinene av de originale tempelveggene forsvant, ble dette ordtaket brukt om den nåværende vestlige muren.
Suleiman den stores gjenoppbygging
Suleiman den store beordret forbedringer, inkludert rydding av et område rundt den vestlige siden av støttemuren som inneholdt Tempelhøyden, og tildelte jødene dette som et sted å be. Før det hadde dagens vestlige mur ingen religiøs betydning.
I 1517 erobret det osmanske riket Jerusalem, og nesten tre hundre år med mamelukk-styre tok slutt. Sultan Suleiman I den store hadde den lengste regjeringstiden av alle osmanske herskere, fra 1520 til sin død i 1566, og var blant de mest fremtredende monarkene på denne tiden tid. Han erobret mange kristne, europeiske byer, og ble først stoppet i 1529 da han prøvde å erobre Wien, men mislyktes. Han vendte så sin oppmerksomhet mot Midtøsten: I 1536 beordret han restaureringen av Jerusalems bymurer, som hadde vært ødelagt siden det trettende århundre. Senere gjennomførte han en omfattende renovering av Klippedomen.
Positiv til jødene i riket
Suleiman hadde en positiv holdning til jødene i sitt rike. Mange som hadde blitt utvist fra Spania og Portugal en generasjon tidligere ble overtalt til å bosette seg i Jerusalem. Noen mener at han oppmuntret jødene til å innvandre for å begrense innflytelsen fra den lokale arabisktalende befolkningen. Uansett motiv – hans politikk kom de jødiske innbyggerne i Jerusalem til gode.
Fjorten år etter at han hadde beordret ombygging av bymurene, påla Suleiman hoffarkitekten å gjøre om området som ble kjent som den vestlige muren. Vestmuren ble så dedikert til jødisk gudstjeneste. Den 14. januar 1546 skjedde noe som gjorde denne ombyggingen mulig: Et alvorlig jordskjelv rammet regionen. Hundrevis av mennesker ble drept. I to dager var Jordanelven stoppet av et skred. En tsunami slo hardt inn på Middelhavskysten fra Akko til Gaza. I Jerusalem ble Tempelhøyden og kvartalene som omga det, inkludert mange av husene som var blitt bygget langs den vestlige muren, hardt rammet. Disse husene hadde forhindret adgang til det meste av den vestlige muren. Nå som adgangen var blokkert av ruiner i stedet for bebodde hus, instruerte Suleiman ingeniørene sine om å rydde området og lage et jødisk bønnested ved den vestlige muren.
Nytt sted å be
Dette var et nytt sted å be som tidligere var ukjent for jøder. I sin omfattende undersøkelse av Jerusalem i det fjortende århundret nevnte ikke geografen Haparchi Vestmuren, fordi den ikke eksisterte som et sted å be. Abraham Moshe Lunz, redaktøren for utgaven av Haparchis bok publisert i 1899, sier:
«I forfatterens tid, og i mange år deretter, var den vestlige muren (hvor vi nå ber) dekket med jord, og alle jødene gikk for å be ved den østlige muren av Tempelhøyden og utenfor portene til den sørlige muren.»
Da den vestlige muren endelig var etablert som et sted å be, utstedte Suleiman et dekret som bestemte jødenes rett til å be der til all tid. Det har blitt hevdet at det kongelige dekretet ble utstedt for å kompensere jødene for å ha oppgitt sin lovlige rett til å be på Tempelhøyden, men det finnes ingen konkrete bevis på at jødene noensinne har gitt fra seg disse rettighetene frivillig. Dette dekretet var fortsatt gyldig i det nittende århundre.
Ibrahim Pasha og suksessive guvernører
I 1840 tillot Ibrahim Pasha fra Egypt (som også var guvernøren i Jerusalem) jødene «å besøke [den vestlige muren som i gamle dager», men forbød dem å rydde området foran det og advarte dem mot å «heve stemmene og vise bøkene sine der.» Påfølgende guvernører fornyet dekretet i 1841, 1889, 1893 og 1909. I det nittende århundre påpekte geografen Joseph Schwartz den fortsatte betydningen av det tre hundre år gamle dekretet:
«Ingen blir forulempet … av muhammedanere, ettersom vi har et svært gammel dekret fra sultanen av Konstantinopel om at vi ikke skal bli benektet adgang [til Vestmuren], selv om Porte [den osmanske regjeringen] innhenter en spesiell skatt for dette privilegiet, som er ganske ubetydelig.
Selv om sultan Suleiman utpekte Vestmuren som et sentralt sted for jødisk bønn, var dette området i mer enn fire hundre år ganske ulikt den vestlige muren vi kjenner i dag. Fra begynnelsen på det sekstende århundre til 1967 var stedet bare en smal bakgate – på den ene siden var husene i det tett bosatte arabiske nabolaget kjent som Mughrabi-kvartalet, og på den andre siden stod den støttende, vestlige muren til Tempelhøyden. Området avsatt til bønn var bare 4 meter bredt og 28 meter langt, og tilsvarte under seks prosent av den vestlige murens totale lengde på 488 meter. Dette lille området hadde knapt plass til et par hundre mennesker.
Bønner ved Vestmuren
I de første århundrene etter at den vestlige muren ble innstiftet som bønnested ble den sjelden benyttet av de tiltenkte brukerne: Tidlige beskrivelser indikerer at folk kom til muren for å be om guddommelig hjelp bare når de sto overfor svært vanskelige problemer. En annen tidlig skikk var at jøder samlet seg ved muren i de ni dagene før tisha b’av for å be kveldsbønn og synge klagesanger.
Andre hadde skikken å komme til Vestmuren på torsdag kveld for å si tikkun ḥatsot, en spesiell bønn som ble sagt ved midnatt for å be om Guds nåde. En annen praksis, som ble beskrevet av noen europeiske reisende fra det nittende århundre, var at de religiøse jødene samlet seg sent fredag ettermiddag i nærheten av Vestmuren for å ønske shabbat velkommen. Samtlige skikker viser at den vestlige muren i mange århundrer ikke ble brukt så hyppig som i dag, hvor plassen foran muren er full aktivitet; hver dag, hele dagen og inn i de sene kveldstimer.
Pilgrimsreise i år 1700
En beskrivelse av en pilegrimsreise fra oktober 1700 informerer om rollen den vestlige muren spilte i Jerusalems jødiske liv på begynnelsen av det attende århundre. I følge reb Gedalyah, forfatteren av Massa’ot Eretz Yisrael, kom noen jøder, spesielt kvinner, til veggen for å be før nymånen, fastedager og på tisha b’av. Daglige bønnetjenester var ikke vanlige der i hans tid – ikke engang på shabbat. I stedet fortalte Gedalyah: Hver shabbat-morgen, rett etter at han forlot synagogen, vandret [Jerusalems jøder] til Vestmuren, men faktisk ikke til Vestmuren, fordi den var langt borte, og man måtte gå gjennom smugene og markedsplassene i hvite shabbat-frakker … men [de] vandret til en viss bakgate der jøder bor, og fra et høydepunkt hvor man kan se, utenfor Vestmuren, hvor tempelet var … og der [resiterte de] salmene som nevner Jerusalem og Sion.
Det nittende århundret
Ved det nittende århundres begynnelse virker det som om Vestmuren ble brukt til bønn, men fremdeles var det for det meste ikke offentlige, organiserte og daglige gudstjenester. Som Joseph Schwartz skrev:
«Denne muren besøkes av våre brødre hver eneste helligdag og ved foten av det store rommet står folk ofte så tett at ikke alle kan be samtidig. Den blir også besøkt, men av færre mennesker, hver fredag ettermiddag, og av noen nesten hver dag.
Albert Rhodes, USAs konsul i Jerusalem i 1863-65, beskrev bønnene på «jødenes klagested [som] et interessant sted for enhver reisende» på fredag ettermiddag når «alle tilgjengelige steder langs foten av denne muren er full av gråtende jøder. » Han la til at «størstedelen av disse er kvinner, som ofte sitter i små kretser rundt en Talmud-lærd jøde, som leser for dem … deler av de jødiske krønikene.» Han bemerket også at «de [kvinnene] som ankommer tidlig … begynner i den ene enden av muren og kysser og berører hver stein innen rekkevidde, fra den ene enden av muren til den andre.»
Allmenne, daglige og offentlige bønnetjenester, tre ganger om dagen, fant ikke sted ved Vestmuren før sent på 1800-tallet eller begynnelsen av det tjuende århundre. I 1941 var gudstjenestene blitt så etablerte og populære at overrabbinerne Yitzhak HaLevi Herzog og Ben Zion Uziel, begge oppnevnt av Storbritannia, fant det nødvendig å lage forordninger for riktig oppførsel ved muren. Disse reglene inkluderte et forbud mot å sykle gjennom smuget; streng separasjonen av menn og kvinner (selv om det britiske mandatsregjeringen ikke tillot oppføring av den tradisjonelle barrieren som skiller kjønnene i ortodokse synagoger), og formaning om ikke å begynne en annen gudstjeneste mens en tidligere gudstjeneste pågikk.
Vestmuren etter seksdagerskrigen
Betydningen av Vestmuren som det helligste jødiske stedet økte i dagene og ukene etter seksdagers- krigen i juni 1967. Den jordanske hæren okkuperte Øst-Jerusalem og Gamlebyen i Israels uavhengighetskrig i 1948. Våpenhvileavtalen mellom Jordan og Israel krevde fri tilgang til Vestmuren for alle, inkludert jøder. Mellom 1949 og 1967 brøt Jordan imidlertid denne bestemmelsen, og forhindret enhver jøde i å nærme seg den vestlige muren. En hel generasjon israelske jøder vokste opp uten tilgang til dette hellige stedet. Den israelske regjeringen prøvde å skaffe tilgang til alternative hellige steder, som for eksempel kong Davids grav på Sionberget og den militære gravlunden på Herzl-høyden. Manglende tilgang til disse gjorde Vestmuren til et enda mer ærverdig sted.
Plutselig, i juni 1967, gjenerobret den israelske hæren gamlebyen, og den vestlige muren ble igjen tilgjengelig for jøder. Den 7. juni 1967, den tredje dagen av krigen, gjenerobret israelske fallskjermjegere Tempelhøyden og dro deretter ned til Vestmuren. De fikk snart selskap av militærrabbiner Shlomo Goren, som rungende blåste i shofaren og ba en bønn: «Dette er dagen vi har lengtet etter. La oss glede oss over det.» Noen timer senere kom Israels to overrabbinere og andre fremstående rabbinere for lede en høytidelig takkegudstjeneste. På denne dagen kom alle til den vestlige muren via Tempelhøyden, fordi det meste av Gamlebyen ennå ikke hadde blitt kryddet for jordanske snikskyttere.
Fallskjermjegere og Vestmuren
Dagen etter, mens israelske fallskjermjegere ryddet unna de siste motstandslommene, kom David Ben-Gurion, som fire år tidligere hadde gått av som Israels første statsminister, til Vestmuren akkompagnert av Jerusalems ordfører Teddy Kollek og Yaakov Yanai, formannen for Israels natur- og parketat. Ben-Gurion, den mytologiske grunnleggeren av staten Israel og selverklært sekularist, la hodet mot Vestmuren og gråt bittert. Da han hadde kommet til hektene, beordret han en av livvaktene sine til å fjerne skiltet med «al-Buraq», det arabiske navnet på den vestlige muren. Så vendte han seg mot Yanai og spurte ham: «Skammer du deg ikke? Se – toaletter ved siden av den vestlige muren.»
Yanai fortalte Kollek om Ben-Gurions kommentarer og la til: «Vi må rydde opp på dette stedet. Vi trenger å få muren i form.» Kollek lovet å ta seg av det. Og det gjorde han. I løpet av få dager ble husene i Mughrabi-kvartalet jevnet med bulldosere, og det smale smuget ble omgjort til det åpne området som i dag utgjør plazaen foran Vestmuren. I stedet for det lille området som knapt kunne romme noen hundre bedende, var det nå et nytt sted som kunne ta imot mange tusen. Omtrent 370 000 mennesker besøkte det nye stedet i løpet av den første uken.
Tempelhøyden forblir muslimsk
Halvannen uke etter at Tempelhøyden og den vestlige muren ble gjenerobret, møtte Moshe Dayan, Israels forsvarsminister, Jerusalems muslimske religiøse myndighetene i al-Aqsa-moskeen. På dette møtet kunngjorde han at de muslimske myndighetene ville få full kontroll over all religiøs virksomhet i moskeene på Tempelhøyden. Jøder skulle få fri tilgang til Tempelhøyden, men ville ikke ha adgang til å be der. I stedet instruerte han jøder å be ved den vestlige muren. Den israelske regjeringen godtok deretter Dayans beslutning som forbød jødisk bønn på Tempelhøyden. Regelen var at muslimer ber på toppen av fjellet mens jøder ber nedenfor ved den vestlige muren.
Vestmuren idag
Som vi ser finnes ingen eldgamle jødiske tradisjoner som betegner den vestlige muren som et hellig sted. I stedet ble det utpekt som et bønnested for mindre enn fem hundre år siden av en muslimsk hersker. Det tok mer enn tre århundrer før muren klarte å tiltrekke seg de jødiske massene, og først i løpet av de siste 150 årene har den blitt jødedommens «helligste sted.» Men – selv om dette stedet ikke er historisk sett hellig (eller like hellig som Tempelhøyden), og selv om det ble utpekt som et bønnested av Suleiman den store, har det blitt helliget over tid ettersom jøder i økende grad har brukt det til bønn.
Denne artikkelen stod på trykk Middle East Quarterly høsten 2017. Den er fritt tilgjengelig på engelsk og er oversatt til norsk av Jødedommen.no
